Cartagena,Spain.

Cultural walks of Cartagena er en bok jeg kjøpte på et nytt museum som ligger rett ovenfor havna der vi ligger fortøyd. Her står det meste om byens historie og gamle og ikke fullt så gamle bygninger. Havna ligger nært den gamle bydelen slik at det er kort vei til de fleste severdighetene her.
Vi har nå benyttet tiden vi har vært her (ca 2 mnd) til å se noe av gamle Cartagena, men det er mye igjen. Det gamle romerske teater (TeatroRomano) har vi bare sett på avstand. Den gamle mauriske borgen (castillo los moros) har vi vært på, men den var ganske overgrodd og forfalt og full av søppel. Castillo de la concepcion er i bedre forfatning, den var ferdig restaurert i 1993.
Vi har syklet og gått opp til klosteret som ligger på toppen av et fjell/ås som er ca 200 m.oh. Ved siden av ligger det et annet fjell som er ca 300 m.o.h. Her har vi utsikt helt til Mar menor ( verdens største saltvanns lagune) med La Manga i sør enden. Den store tankhavna og raffineriet ligger rett nedenfor, samt utskipningshavn for mineraler (bulk).  Helt på andre siden av byen ligger det også flere fjelltopper, nesten samtlige med en gammel borg på.

Pilar Barreira heter ordføreren i Cartagena kommune, hun ble valgt for noen år siden og etter sigende skal det ha skjedd mange positive ting i byen og kommunen siden hun overtok.
Like etter at vi la oss til her i Cartagena var vi på åpningen av et nytt kultur/konferanse senter. Det ligger rett ovenfor yatch havna og ved siden av fiskeri og kontainerhavna. Bygget er i stål plast og glass og for meg ser det ut som arkitekten har vært inspirert av kontainerhavna. Bygget minner om en stor stabel av kontainere men det er likevel et flott bygg særlig om kvelden når det settes lys på. Senteret rommer tre konferansesaler med plass til 100 mennesker i hver, en B sal med plass til 450 og en A sal med plass til 1400, pluss en ganske stor restaurant på toppen. Budsjettet var på ca. 4 mill €.
Et annet bygg vi har besøkt er det nye universitetsykehuset, et imponerende bygg som er plassert litt i utkanten av byen. Sykehuset har flere avanserte funksjoner og virket ganske praktisk og lett å finne fram i. Prislapp: 87 mill €.
Palacio de los deportes er et annet prosjekt under arbeid. Sportspalasset er plassert på vestsiden av Ramblaen (tørt elveleie som går langs hele vestsiden av byen.) Vi sykler forbi det hver gang vi er på trimtur. Bygget ser ut som en kval i overflatestilling og er kledd med blanke plater. 30 000 kv.meter blir det når det er ferdigstilt og budsjettet er på 15 mill €. Hva har arkitekten vært inspirert av, en kval kanskje?

Den 1.desember tok vi toget til Barcelona for å treffe venner fra Bø og Svolvær. Togturen fra Cartagena til Barcelona tok 8 timer, men vi hadde med oss nistemat og nistevin, så turen gikk veldig greit, fin utsikt hadde vi også. I Barcelona traff vi Solfrid og Kjell-Ottar, Åshild og Odd-Are, Martin og Cecilie, Aud og Einar. Lørdag var vi på fotballkamp og så Barca og Levante 5-0 til Barcelona, mye enveiskjøring i den kampen ja. Ellers hadde vi en flott langhelg sammens med bøfjærdinga og svolværinga.
Da vi kom tilbake til båten hadde vi fått besøk av Tove og Einar, det var hyggelig. De var sammen med oss en uke og fikk nå sett litt av byen, men en uke går fort og plutselig var vi alene igjen. Ellers har vi nå hatt besøk av flere Bøfjerdinger her. Berit, Arne og Rebekka var her en uke. Elin og Julian var også innom en snartur å besøkte oss. Rebekka var selfølgelig ombord på Havørn hos Emma mens Berit og Arne bodde på hotell. Arne tok oss med på biltur til Murcia og Torrevieja. Der var vi innom og hilste på Bjørg og Tore.
De norske båtene som er her er nå etterhvert blitt folktomme, så nå er det bare Havørn og Konstanse det er liv i. Akkurat nå er det juleforberedelser det går på, litt vasking, pynting og shopping. Men vi har ikke fått den store julestemningen enda. I alle fall så ønsker vi dere alle ei god jul og et godt nytt år.

Friends

Calpe ligger på costa blanca, turistplass med mange fine fiskerestauranter langs promenaden, ivrige kelnere sto ute på gata og spanderte vin for å få oss inn på akkurat sin restaurant. Calpe var et «ræsholl» (mye vind i havna). Heldigvis hadde våre venner på Aurora bestilt en plass der det var lett å legge til.(sb.side til). Club Nautico Calpe var ellers en bra havn, det ble fortalt at et medlemskap kostet 75 000 Euro og de pengene fikk du aldri igjen selv om du meldte deg ut. Vi ble enige om at dette måtte vi ta med «en klype salt» eller som det heter på spansk «punto de sal». Vi forlot Calpe sammen med Aurora og satte kurs for Santa Pola som er Auroras vinterhavn. Igjen var Henny og Bjarne behjelpelig med å få oss trygt til kai i den umulige vinden. Det var ei god havn i Santa Pola og plassen var ok, men det var begynt å bli stille i gatene nå som det begynner å bli mindre turister.

Vi feiret Spanias nasjonaldag med storflagging, men kun på de to norske båtene, ellers skjedde det ingenting av feiring i byen. Det var litt uvanlig når man tenker på den måten vi feirer vår nasjonaldag. Den 13/10 forlot vi Santa Pola og våre venner Henny og Bjarne, vi hadde mange fine stunder sammen og vi kommer til å savne dem, håper vi treffer de igjen en gang.
Vi satte kurs for Cartagena og heiste seil, men etter en par mil døde vinden og det var bare å be om hjelp fra mr.Perkins. Vi kom fram til Cartagena på ettermiddagen å der sto mannskapet på Havørn og tok i mot oss. Det var gjensynsglede og det ble klemming og kyssing, og selvfølgelig ankerdram og alt var bare fryd og gammen. Dagen etter var Øyvinds bursdag med hatteparty og deilig mat og drikke ombord på Havørn.
Det ligger ganske mange overvintringsbåter her. Noen engelske, en Canadisk og noen franske og etterhvert skal det visst bli fem norske.
Stein Tommy og Caroline reiste heim den 17., tårevåt avskjed på togstasjonen. Det er like trist og trasig hver gang noen reiser fra oss.
Nå ligger vi godt fortøyd for vinteren her i Cartagena og foreløbig fordriver vi tiden med sykling og utforsking av byen og omegn. I tillegg har vi begynt på spansk kurs. Det skal nå bli spennende å se hvor mye som fester seg til teflonhjernen.
Cartagena er en flott by og visst det ikke er sagt før så kan jeg gjenta det. Vi regner med at vi blir å trives her.I neste uke skal vi ta en liten høstpuss på båten, smøring av dekk og diverse vedlikehold.
I dag søn.23 var jeg å besøkte museu naval som har utstilling av bla.oljemaleri av gamle båter med latinerseil. Museet viser også mange viktige funn som er knyttet til skipsbygging, kartografi og navigasjon.Dykking, undervannsbåter, flagg og uniformer. De var tidlig ute med dykking i Cartagena og den første undervannsbåten som hadde batteridrift ble oppfunnet her. Derfor blir det sagt at Isaac Perals undervannsbåt er verdens første.
Det finnes mange forskjellige museer her som har med sjøfart å gjøre og det er vel ikke så rart siden Cartagena har vært hovedbase for Spanias middelhavsflåte siden 1700 tallet.
I dag fikk vi smake på den første høststormen, riktignok bare stiv sørvestkuling og regn.Foreløpig ser det ut for at vi ligger trygt og godt.

.

Biking and sailing

Vinaros var en fin gammel by med gode butikker, en gammel kirke og mange badestrender. Langs den største stranda var det en flott promenade (paseo).

I club nautico Vinaros var det fint å ligge og ganske rimelig. Ellers var det en travel fiskerihavn med trålere, snurpere og andre fiskebåter. Det er interessant å se forskjellen her og hjemme. Ombord på sardinsnurperne sto de ombord og sorterte sardinen for hand på et langt bord, før de gikk til en annen kai å leverte.

Torill hadde et uhell på sykkelen i Villanova (feil på en del), derfor gikk vi videre til Puerto de Castellon. Vi hadde funnet ut at der var det en forhandler av det sykkelmerket vi hadde kjøpt.

Puerto de Castello var en stor havn med tank, container og bulkhavn. Det var to marinaer der, club nautico og en ny marina. Club nautico så full ut så vi prøvde oss på den andre, her sto det en marinero og viftet på oss, for ikke å få nok en overraskelse spurte vi pris. Han kunne selvfølgelig ikke engelsk men var ganske god på spansk. Vi fikk nå gjort oss forstått og prisen var ikke noe å si på så vi la oss til her.

Neste dag tok vi drosje til byen Castellon som ligger et par mil inn i landet, her fikk vi nye deler til sykkelen og samtidig kjøpte vi oss sykkelhjelmer. Etter et par dager i P.Castellon konfererte vi med værmeldingen og gikk videre mot Valencia. På turen til Valencia var det lite vind men endel bølger , selvfølgelig på låringen, så det ble en god del slingring og det har vi jo vært forskånt for siden Portugalkysten.

I Valencia hadde vi bestilt plass i Real club nautico de Valencia, det viste seg at denne marinaen lå langt fra byen, lengre enn vi hadde trodd. Ellers var det en ok marina og ligge i med alle fasiliteter,dusj-svømmebasseng, restaurant og masse båtbutikker, men ikke en eneste matbutikk.

Dagen etter at vi var ankommet kom s/y Aurora fra Stryn. Vi har hatt kontakt med dem på nettet tidligere og det var koselig å treffe Henny og Bjarne som seilte fra Norge en måned før oss og har seilt omtrent samme rute.

Onsdag den 5. kom endelig Stein Tommy og Caroline som vi har ventet med lengsel på. Så nå er vi plutselig ikke alene lenger. Det var godt å se Stein Tommy igjen og hyggelig å hilse på kjæresten hans, Caroline.

Valencia er Spanias tredje største by med litt over 807 tusen innbyggere og 1,355 mill.medregnet forstedene. Byen har en lang, komplisert og turbulent historie fra Grekerne i år 139 f.kristus til 1808 da befolkningen rev seg løs fra franskmennene. I mellomtiden har både Romerne og Maurerne regjert og byen har også vært et uavhengig kongedømme under forskjellige konger. Valencia var også sete for den republikanske regjeringen under borgerkrigen.

Vi fikk ikke sett så mye av byen pga. at vi lå så langt fra sentrum, men vi tok da en turistbuss og fikk sett noen av de flotte byggverkene som finnes her, vitenskapsparken må nevnes som består av mange modernistisk/futuristiske bygninger tegnet av Valencia arkitekten Santiago Calatrava. Den spanske paellaen har forresten sin opprinnelse her.

På torsdag den 6. gikk vi til Puerto de Gandia, en by litt lenger sør sammen med Aurora. P.Gandia er havna til byen Gandia som ligger litt opp i landet, men ikke lengere enn 20 min. sykkeltur. Det var en fin strand der så det ble nå litt soling og bading for turistene og mannskapet.

I dag mandag den 10. har vi satt kursen for Calpe som er ca. 40 nm sør og rundt neset som er starten på Costa Blanca. Fremdeles seiler vi sammen med vår venninne Aurora og regner med å treffe dem i Calpe og kanskje i Santa Pola som blir neste stopp før vi vender nesen mot Cartagena og vinteropplag.

Barca - Barca - Barca

Etter å ha slappet av etter nattas seilas tok vi taubanen som går tvers over Barcelona havn, det var litt av et skue. Det var så mye å se at vi glemte å bli svimmel.

Barcelona er hovedstaden i Catalonia og en viktig havneby med tankhavn, containerhavn og cruisehavn og selvfølgelig yatchhavn ikke mindre enn tre stykker. Vi fikk plass i Port Vell, der var det plass til både store og små, men etterhvert har de store superyatchene overtatt, det merkes på prisen. Port Vell ligger nært byen og det er en fordel.

Barcelona er jo en stor by, den nest største i Spania. Barcelona er fotball det er noe som alle vet, men ikke bare det, selv fotballklubben Barcelona har mye annet å by på. Baseball-Handball-hockey til å med skøytebane og skole for ishockey og annen skøytesport har de. Arenaen Camp nou huser 90 000 tilskuere.

Barcelona er også kjent for sin arkitektur og de mest kjente arkitektene er Antoni Gaudi og Lluis Domenech, vi så mange bygninger som var tegnet av dem. Den mest kjente er selvfølgelig Familia sagrada (den hellige families kirke) som fortsatt er under bygging, men er planlagt ferdig i 2025. En annen av Antoni Gaudis bygninger som vi så er Casa Mila som er helt uten rette linjer. Casa mila ble ikke særlig godt mottat etter byggingen og ble kalt La Pedrera som betyr steinbrudd på Catalansk. Antoni Gaudi var opptatt av stein, men også smijernsteknikker noe man ser på inngangsport og møbler i Park Guell.

Lluis Domenech har tegnet Hospital de sant pau og Palau de la musica her i Barcelona og mange andre bygninger ellers i Spania.

I Barcelona gikk vi til innkjøp av hver sin sammenleggbare sykkel, disse har vi flittig benyttet. De fleste byene vi har vært i her i Spania har veldig godt utbygde sykkelstier langs gatene, så sykling i byene er ikke lenger noen risikosport. En dag syklet vi opp til Parque de la citadela (friluftspark), da kom vi rett på generalprøven til en ballett som skulle fremføres under festivalen som begynner den 22. sept. Det var en flott opplevelse.

Gamlebyen var også en opplevelse med kirkene Santa Maria del mar og den mindre Santa Maria del Pi, posthuset og telegrafbygget var også noen fine bygg. Her var også mange fine restauranter og en av dem vi besøkte heter La Carassa, de kalte seg fondue spesialister, og det var de. Restauranten var spesielt innredet. Ingen av møblene var lik, jo det var et par like stoler men de sto ikke ved samme bord. Her hadde vi en romantisk aften med champagne og tilbehør, Torill fikk rose og jeg fikk regningen.

Vi må nå ikke glemme La Rambla gata som går tvers gjennom byen fra Kolumbus monumentet ved havet og oppover til Placa Catalunya midt oppe i byen, her var det mye liv og mye å se. I Barcelona kunne vi ha vært mye lengre men det er jo ikke ferie vi er på så vi må bare komme oss videre. Imidlertid håper vi på å komme tilbake hit om ikke så lenge.

Etter at Torill hadde vert på Hospital del mar og tatt sin blodprøve forlot vi Barcelona utpå ettermiddagen og beregnet en kortseilas til Villanova en liten by noen mil sørover, men langt nok unna Barcelona til at havneprisene skulle bli litt lavere. Men dengang ei, her kostet det 72 euro. Betalte med en grimase og gikk ombord til Torill å sa at «her e ikkje væranes» dagen etter tok jeg en telefon til en av marinaene i Valencia og spurte pris, jo der kunne vi få ligge en uke for 111 euro.

Nå er vi kommet til Vinaros og blir noen dager her.

Waves that comes and go

I Puerto de Sòller ble vi liggende en god stund, vi likte plassen og vi traff en masse hyggelige folk som var på ferie der. Til og med en utflytta Bøfjerding traff vi. Abela 3 kom også. Det var koselig å treffe Berit og Svein igjen. De skulle gå videre østover, men vi hadde nå bestemt oss for Barcelona som neste havn.
En dag tok vi toget opp til Sòller, en fin liten by med masse turister. Toget var av god gammel årgang. Søndag den 11. dro vi på besøk til Sissel og Knut i Alcudia, hadde en fin dag der med bading og restaurant besøk.
Tirsdagen gikk vi ut på bukta og ankret, hadde besøk fra Abela 3 og koste oss i måneskinnet med Irsk Whisky og hvitvin. Neste dag blåste det opp til kuling og plutselig slapp ankeret. Det var bare å starte opp å få opp ankeret så fort som mulig, men det var ikke så lett, for det hadde hekta seg i en annen fortøyning. I den sterke vinden var det bare å sette fra seg ankeret og heller prøve å få det opp når det ble vindstille. Vi kom oss velberga til kai og fikk lagt oss i en fortøyning ved siden av noen gedigne superyather. Det fikk vi også merke på havneavgiften. Det var dobbelt så mye som den forrige vi lå i. Til gjengjeld kom vi nærmere filminnspillingen til Tom Hanks nye film, «Cloudy at last». Den foregikk ombord på et seilskip som lå der.
De fleste marinaer i middelhavet er arrangert ved å sette ut en pir eller en lang flytebrygge med en langsgående bunnkjetting som har opphalere for hver båt (lazy ropes). Båtene blir pakket sammen så tett som mulig og de fleste plassene er prisene skyhøye. Jo spanjolene og italienerne har virkelig forstått hvordan det skal gjøres. Å fortøye slik med denne type båt er en utfordring hver gang, spesielt når det er vind.
I Porto de Sòller var det også et museum som vi besøkte, Museu del mar. Der fikk vi også se film om historien til havna og byen Sòller som ligger lengre opp i dalen. Byen ble anlagt der for å spare den for angrep fra sjørøvere. Filmen hette «Bølger som kommer å går» det var interessant å få med seg historien gjennom tidsepokene.
Den 15. bestemte vi oss for å forlate Porto de Sòller. Det har vært et rolig og avslappende opphold, ja nesten som en ferie (he he). Vi gikk ut på bukta for å hente opp ankeret. Der lå politibåten å sirklet, sannsynligvis for å passe på Tom Hanks med følge. Vi fikk opp ankeret uten store problemer, gjorde sjøklart og satte kursen for Barcelona. Vi hadde fin seilvind helt til det ble mørkt, stjerneklart og måneskinn hadde vi hele natta. En flott nattseilas som vi etterhvert er begynt å bli god på.
Vi ankom Barcelona tidlig og måtte vente på dagslyset, men da kom også alle cruiseskipene så vi måtte legge oss til å vente til de var kommet inn til kai. Fem cruiseskip og to Container skip. Når vi endelig slapp inn i havna viste det seg at vi hadde gått inn i feil havneløp pga. ikke oppdaterte kart og manglende pilotbøker. Vel det var bare å snu og komme seg inn i rett havn.
Nå ligger vi i Port Vell og har det ganske bra bortsett fra havneavgiften som er «high». Vi blir nå liggende her noen dager likevel for å oppleve noe av det som skjer i Barcelona.

Nigth sailing

Cartagena var en flott by Grunnlagt og utviklet i år 227 før kristus av cartageneren Hastrubal og ble derved senter for kartagensk innflytelse i Europa. Hastrubals bror Hannibal brukte stedet som base for sin ekspedisjon over Alpene (han med elefantene) St.James den store landet her i år 36 etter kristus og bragte kristendommen til Spania fra Palestina sies det. En sjøreise som etter legenden tok 4 dager. Philip II befestet området i det 16. århundret og Drake stjal kanonene og bragte dem til Jamaica i år 1585. Charles III etablerte arsenal og marinebase i det 18. århundre og republikanerne holdt stand her i flere måneder mot Madrid under borgerkrigen i 1936. Byen er fremdeles en marineby.
Vi traff en hollender i Cadiz ombord på Risørskjøyta «Eos» og han sa at: «where the military are, there is money». Det stemmer for det var virkelig en flott by. Gatene var flislagt med hvite fliser og fliser med forskjellig mønster. Cartagena er virkelig en vakker by og vi kunne ikke dy oss for å sende et kort av «the town hall» til vår egen ordfører Sture. Vi blir kanskje å overvintre her etter å ha seilt litt rundt her i Middelhavet. Vi var også å besøkte det nye sykehuset her og det var virkelig et flott byggverk. Men for å ta en enkel blodprøve, tok det 1,5 time, men det hadde nok litt med språket å gjøre.
Dagen da vi skulle gå videre traff vi den norske båten Abela III fra Oslo med Berit og Svein ombord. Det var hyggelig å treffe dem og vi regner med å treffe dem igjen senere.
Kl.1300 den 1/8 stakk vi ut kursen mot Balearene, vi hadde en fin nattseilas og kom fram til Ibiza midt på dagen. Vi svingte oss inn til den første og beste marinaen i Ibiza by og gikk opp på havnekontoret for å spørre om de hadde plass til oss. Jo det hadde de, men det kostet 150 euro pr.natt (ca.1200 kr). Jeg svarte da at vi er dessverre ikke millionærer og vi gikk videre til neste plass som het santa Eulalia, der kostet det bare 80 euro. Det var sent på dagen og ingen mulighet for ankring så vi godtok prisen. Nok en strabasiøs fortøyning ble det (mye vind), men ingenting ble skadet, bortsett fra skipperens og styrmannens stolthet. Dagen etter stimet vi ut fra Santa Eulalia og lurte på hva vi hadde gjort henne. Vi hadde litt problem med avgangen også pga. mye vind.
Nok en fin nattseilas hadde vi fra Ibiza til Puerto de Soller på Mallorca hvor vi ankom på søndagsmorgenen. Vi fikk plass i marinaen til en overkommelig pris og fortøyningen gikk utmerket uten hjelp fra marineros. Vi bestemte oss for bli her noen dager.Puerto de Sòller var en fin plass med ikke alt for mye turisme. Havna her har forbindelse til byen Sòller med en gammel trikk som blir 100 år neste år. Videre fra Sòller til Palma går det også et Viktoriansk tog,anbefales.

Onsdag den 8 fikk vi fint besøk ombord , Sissel og Knut Krogstad fra Svolvær, som var på ferie i Alcudia.Ellers er det mange norske som ser flagget og kommer ned på kaia for å slå av en prat. Vi liker oss så godt her at vi blir nå liggende noen dager til her.

The Mediterranian

Tidlig på søndagsmorraen 0615 forlot vi Oeiras marina som ligger i utløpet i elva Tejo ved Lisboa. Kursen ble satt mot byen Sines ca 60 nm sørover kysten. Vi ankom Sines kl 1515. I Sines var det festival (noe religiøst) alle butikkene var stengt både søndag og mandag. Taxi var ikke å oppdrive for å dra ut av byen for å gå på butikk. Byen Sines er fødebyen til Vasco da Gama som var den første europeer som seilte rundt Afrika og fant sjøveien til India. Byen har en stor havn med tankterminal og terminal for bulkskip. Fin badestrand like ved marinaen.

Neste dag kl.0730 bar det videre mot Lagos på Algarvekysten. Siden avgangen i Kinsale-Ireland har vi hatt sjøen (bølgene) på låringen (aktenfor tvers), det er ugunstig på denne type båt med hensyn til slingring. Robin og Andreas fikk hver sin loskøye, Robin i sb og Andreas i bb, det virket som de hadde det ganske bra langs hele Portugals kyst med atlanterhavsbølger rullende inn konstant. Vi har hatt det fint sammen med Susanne, Ivar Åge, Robin og Andreas, men plutselig var det tid for dem å reise hjem og onsdag den 16 aug. var det avskjed. Det ble litt tårer i cockpiten den kvelden. Nå er det bare oss gamlingan igjen og det er første gang vi er alene ombord siden Bergen.

I dag den 18 aug. setter vi kursen mot Spania. Kl. 1300 kasta vi loss og satte kursen for Chippiona som ligger litt nord for Cadiz. Vi hadde en fin nattseilas og kom til Cippiona på formiddagen. Ved innløpet til marinaen ble vi stående på grunn (i Reeds bibel sto det 4 mtr). Vi praiet en fiskebåt som tok tamp i oss og slepte baugen til side slik at vi fikk vann under kjølen. Vi kom oss fort ut i rent farvann og satte kursen for Cadiz.

Da vi nærmet oss Cadizbukta fikk vi en levantes i nasen (storm fra øst). Før vi kom inn til havna mista vi gummibåten som vi hadde på slep. Vi kom oss til slutt inn på havna etter fem timer, nesten dobbelt så lang tid som normalt. Vi sonderte terrenget og fant ut at det var for farlig å gå inn i en av de to marinaene i havna og gikk i stedet til en kommersiell kai. Da vi prøvde å legge til var det ingen som ville ta tampene våre, derimot sto det en politimann å jaget oss vekk. Jeg ropte at dette er en nødsituasjon (vi hadde tau på propellen), men han hørte ikke på det. Håper jomfru Maria vil sparke han i ræva når den tid kommer. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å forlate og gikk ut på havna for å roe oss litt ned. Vi tok noen runder og fant ut at vi skulle prøve å gå inn i den ene marinaen, det blåste da 50 knop så vi lå skjinnflat ute på havna. Torill gjorde alt klart for fortøying og sto klar med aktertampen, vi har bare en sjanse var beskjeden. Vi måtte ha bra fart for å få styring, tok peiling på kaia og Torill hoppa i land som ei katte og fikk fast tampen, vi var berga!

Etter at vi hadde fortøyd kom det to marineros (marina ansatte) ned på kaia. De fikk straks navnene Pompel og Pilt, (en stor og en liten). Vi fikk beskjed at vi straks måtte komme på kontoret med pass og papirer, da vi kom dit fikk vi beskjed av ei sur berte at vi måtte flytte båten lengre inn i marinaen i en bås. Da blei æ førbainna og Torill sa etterpå at jeg snakket med store bokstaver når jeg forklarte henne at dette er en tung og umoderne båt som er vanskelig å manøvrere. Vel hun strakk seg så langt at vi bare måtte flytte på innersiden av piren der vi lå, og med hjelp fra Pompel og Pilt gikk det bra. Senere på kvelden fikk vi besøk av Ulf, en svenske som bor i Malaga sammen med sin spanske kone Sara, kom for å «Uppskatta er manøver nær ni landat». Senere kom det flere og berømmet vårt gode sjømannskap, så det var ikke måte på. Capitan de club Nautico sa «I watch your landing in the storm yesterday, perfect».

Vi traff også et hollansk par i ei Risørskjøyte som hadde seilt i ti år i middelhavet, fikk mange gode tips der. Tross vårt ublide møte med Cadiz viste det seg at det var en flott by med sine smale gater og mange plazaer med butikker og kafeer. Byen ble grunnlagt for 2000 år siden av Venetzianerne og ligger på en halvøy slik at den kan ikke bli større. Den ligner mye på Havana med sin malecom (promenade mot sjøen) og er så og si bilfri. Vi håper å komme tilbake dit en gang.

Etter tre dager i Cadiz gikk vi videre til Barbate for å vente på «høvan» til å gå gjennom Gibraltar stredet. Sammen med Havørn og Dolphin (Amerikansk) gikk vi gjennom stredet med god vind og strøm 9 knop med motor og seil og 6,5 med bare seil. Anløp Gibraltar på ettermiddagen og foretok vår første middelhavs fortøying (bakfortøyd), litt vanskelig men det gikk nå det også. Gibraltar hører til Storbritania så lenge apene fins i fjellet sies det. Gibraltar ble tatt av britene i 1773 og de har beholdt det siden. Det er 26000 inbyggere her og de fleste er nok ansatt innen militæret. Queensway marina var en fin marina og ikke så veldig dyr. Vi ble der i tre dager og turen gikk videre til Fuengirola en typisk turist plass i Spania, fin marina og hyggelig «marinero» Paco tok godt imot oss, ikke så dyrt her heller. Men det var neste plass vi kom til, Marina del este puerto de la Mona, her var det omtrent dobbelt så dyrt som forrige plass.

Den 30 aug. Bestemte vi oss for å ta en lang etappe til Kartagena som ligger på Costa Blanca, vi regner med å komme dit i fem tida i dag. Kartagena er en by som vi ønsker å utforske, så her blir vi nok noen dager.

My crew is the best crew, i love my crew.

4 aug. om kvelden kom vi til Porto i tett tåke. Torill og Einar holdt utkikk, Einar på bakken og Torill på s/b side. Da vi kom inn i moloåpningen så jeg noe stort mørkt i baugen, jeg ropte til Einar om han så hva det var. Etter en stund fikk jeg svar «det e jo en stor hælvetes båt og han kjæm fan mæ rett i mot oss. Jeg tørna straks til b/b for å komme bak molokanten, men så allerede da at det var en stor tankbåt som lå fortøyd på terminalen bak moloen. En skummel opplevelse da, men vi flirt godt etterpå. Tåka lettet etterhvert og vi gikk inn i marinaen og fortøyde. Frida var allerede ankommet og vi fikk førstehånds opplysninger om byen Porto og omegn.

Dagen etter tok vi turen til Porto sentrum, det var en flott by med mange gamle ærverdige bygninger og smale gater med mange interessante butikker. I Portugal fikk vi merke et gufs fra Salazartiden.

Politi ombord og full innklarering med passkontroll og hele pakka, og jeg som trodde Portugal var med i Schengen samarbeidet? Ellers er det hyggelige folk her i Portugal. Mye fint å se og mye fint vær.
Den 6 aug. var det tid for Einar å mønstre av og klokka 5 om morran tok vi avskjed med han. Senere på ettermiddagen kom Susanne, Ivar, Robin og Andreas, det var kjempeflott å se dem igjen. Den 7 aug. gikk vi videre til Figueira da Foz, mye tungsjø og noen ble sjøsyk, men det ble bedre etterhvert. Figueira da Foz er en typisk kystby med fiskerihavn og kommersiell havn og litt turisme.
For å komme unna den kraftig vinden (solgangsbrisen) ble vi enige om å gå videre på natta til neste plass, Peniche som ligger ca 60 nm sørover. Vi kom dit klokka 10 på formiddagen og bra lei av slingring (Atlanterhavsbølger på låringen). I Peniche var det selvfølgelig passkontroll og full gjennomgang av «skipets papirer».
Havørn fortsatte videre mot Cascais utenfor Lisboa, men der var marinaen full pga.at Americas cup hadde seilas der. De gikk videre og fant en fin marina i Oeiras, litt nærmere Lisboa. Tidlig neste dag kl.6 gikk vi videre mot Lisboa, fint vær men lite vind som økte litt etterhvert og etter å ha rundet Cabo da Rocka hadde vi god driv med frisk bris/liten kuling aktenfra. Vi anropte Oeira marina og ble godt mottatt av marinapersonal og mannskapet på Havørn.
I går var vi på bytur i Lisboa og det var omentrent som for førti år siden, det var kommet en ny traverskran på Lisnave (skipsverftet). Kristusstatuen og «golden gate brua» sto der fremdeles. I morgen tidlig går vi videre til Sines og videre innover Algarvekysten mot Gibraltar.

My crew is the best crew

I Kinsale ble vi liggende i 10 dager, det ble ingen tur til Dingle med Konstanse, istedet tok vi bussen og installerte oss hos Nettie på Dingle Bay Hotel. Vi fikk god mottagelse i Dingle og traff noen kjente der (var på byen med Maura og drakk Guinness). Det var artig å være tilbake i min og Knut's «second homeplace».

Den 22. juli kom Einar Botnmark og da var det bare å gjøre sjøklart for overfarten til La Coruna i Spania. Avgang kl.1545 sjøvakter ble satt, Torill og Harald på 8-2 vakta og Einar og Kjell-Ottar på 2-8 vakta, Solfrid var (slingermann). Værmeldingen for uken var bra, Laber V- og NV bris, men værmeldinger holder vanligvis ikke stikk, vi fikk mer vind og det var mye opplett. Turen gikk fint uten de store utfordringene.

Matlagingen gikk over all forventning, men det værre med serveringen (Solfrid fikk maten i fanget to ganger), masse fliring av den amatørmessige matserveringen. Hadde også en skummel opplevelse med eksos i maskinrommet (eksosslangen var lekk).

Under overfarten hadde vi følge av Havørn og da vi kom inn på kursen til separasjonssonen for nord/sør trafikken holdt de på å bli nedrent av et stort Containerskip. Vi var snar å sette kursen østover slik at vi kom innenfor trafikkstrømmen. Ellers så vi mange delfiner og blåstet til kval. 3,5 dag brukte vi på overfarten og vi kom velfødd og velberget inn til La Coruna den 26 juli like før daggry. I La Coruna ble vi liggende til den 29.

Solfrid og Kjell-Ottar mønstret av for å ta en uke på Algarve kysten, vi har hatt det fint sammen med dem med mange artige opplevelser. Samme dag kastet vi loss å gikk vestover med bra vær men etterhvert ble det mer sjø og vi fikk havari på styresylinderen så vi måtte styre for hand. Vi gikk da inn til en liten plass som heter Malpica som viste seg å være en liten fiskerihavn og lite egnet for oss så vi besluttet å gå videre. Etter å ha montert sjøsykeplaster på alle tre, stakk vi ut forbi moloen og da traff vi de STORE bølgene, de største jeg har sett på Konstanse, kan godt innrømme at jeg var redd for at motoren skulle stoppe da. Det ble bedre da vi forandret kurs og vi fikk bølgene på tvers.

Vi fortsatte mot Muros og kom dit på ettermiddagen, men der var for mye vind for å legge til, så vi gikk til nabohavnen Mugia som hadde en ny marina som var forlatt (konkurs), her lå vi sammen med Frida. Var på land å feiret Mugia festival sammen med de innfødte. Neste dag gikk vi videre sammen med Frida og tok fast i Portofino, der feiret vi min 65 års dag og her møtte vi sydens sol og varme. Den 31. gikk vi til Baiona, en flott plass med mange fine strender. Havørn var litt etter oss og ankom samme natt. Vi besluttet å ligge her en stund for å få skiftet eksosslangen. Det viste seg at Øyvind kjente en kar som kjente en annen kar som jobbet i Vigo for et norsk rederi. Pål Myrvold heter han og han satte seg i sving for å få tak i slange til oss, slangen kom med rederiets agent dagen etter. Snakk om service. Dagen etter kom Pål på besøk og det viste seg at han hadde vært på besøk hos kjenninger på Ramberg. Verden er ikke så stor som man tror. Den 4. aug. etter at vi hadde skiftet eksosslange og dieselfilter gikk vi videre til Porto i Portugal. Her skal Einar mønstre av og Susanne og familie mønstre på.

Slain`te

8/7

I East harbour ble vi fortøyd ved en spuntvegg (korrugerte stålplater), ikke noe særlig når forskjellen på flo og fjære er 3,5 mtr. Uten strøm, vann og andre faciliteter er det den dårligste plassen vi har ligget på hele turen. Fordelen var at vi lå nært byen.

Vi benyttet anledningen til å klargjøre båten for nytt mannskap. Utpå kvelden kom Solfrid og 

Kjell – Ottar. De kom med drosje fra Glasgow. En sjåfør som overhodet ikke var kjent i Greenock, fant ut at han var manisk depressiv. Han ville selvfølgelig ikke høre på en bøfjerding som prøvde å geleide han. Etterhvert klarte han å finne East India harbour. Dagen etter spaserte vi bort til James Watt harbour for å kikket på Tall ships sirkuset, mange flotte skip og skuter og en masse folk.

Vi forlot Greenock på ettermiddagen og gikk til Largs marina, et lite stykke sør. Flott marina og hyggelige folk, det var «no problem» å få bunkers på søndagsmårran før vi satte kursen mot nord Irland og Bangor, like utafor Belfast. Hadde kontakt med Havørn som lå i Toon og ble enig om å møtes i Bangor.

Vi hadde en fin seilas fra Largs til Bangor, bra vær, men endel straum. Midt på fjorden (north channel) reiste det seg en straumskavel som kom rett ned i skolten på Kjell-Ottar, han var fullstendig uforberedt og sto der som et vått spørsmålstegn. Cockpiten fyltes med vann og Solfrid ble buksblaut. Hadde oss en god latter etter denne episoden. Resten av turen var det flatt hav og når vi kom til Bangor møtte vi kameratbåten vår Havørn.

Dagen etter, 11/7 tok vi toget til Belfast, spiste lunsj og tok en sigthseeingtur med buss rundt i byen.

Nord Irland er jo kjent for uroligheter gjennom mange år og spesielt Belfast. Dagen etter, den 12. skulle Oransjeordenen ha demonstrasjon og vi ble frarådd å være i byen da. 

12/7 gikk vi fra Bangor med kurs for Republikken Irland, tvers av the Fort heiste vi det Irske flagget og vi var endelig i Irland. Vi satte kursen for Arklow og etter en lang vakker nattseilas gikk vi inn elveløpet i Arklow, der var det selvfølgelig fullt med flytbryggen og vi måtte fortøye med spuntveggen igjen.

Havørn kom inn etter oss og fikk et stort dekk på propellen, Øyvind fikk tak i dykker og han fjernet det, heldigvis ble det ingen skade.

Fra Arklow seilte vi videre til Kinsale, det ble et slitsomt døgn med motvind og stamping. Nå ligger vi å venter på bedre vær for å fortsette til Dingle.

Great days

23 juni.

Endelig kom Heidi og guttan som vi har venta på – Stor gjensynsglede. Vi ble liggende i seaport marina til dagen etter og begynte på de første slusene i kanalen som fører opp til Loch Ness. Vi la oss til i Fort Augustus i sørenden av innsjøen og ble liggende der et par dager. Vi så lite til Nessie, bare en liten del av halen. Fort Augustus var en koselig liten plass. Etterhvert gikk vi videre og la oss til i Loch Oich, kanalens høyeste punkt, 33moh. Geir og Kristian var på en tennisbane inne i granskogen og spilte, de ble nesten oppspist av mygg. Neste dag gikk vi videre mot Loch Lochy, hadde litt problem med en sur brovakt på Laggan brigde som syntes Konstanse var litt for sein i vendinga. Vi gikk helt fram til Neptunes staircase, den bratte nedstigningen mot havet og la oss til der. Hadde oss en tur inn til byen, Fort Williams, som ligger ved foten av Ben Nevis.

Caledoniakanalen: Great Glen heter forkastningen som nesten deler Skottland i to. I dalen som ligger midt i forkastningen ligger Caledoniakanalen. Byggingen startet i 1804 og det tok 18 år å fullføre den. Thomas Telford var Chief Engineer og kanalen kostet 912 000 pund. Det er 10 svingbruer og 42 par sluseporter (29 sluser). Kanalen starter i Inverness og ender i Corpach, og er 60 miles lang (96,5 km.).

I Inverness traff vi s/y Frida fra Stavanger en ny flott aluminiumsbåt som er på jordomseiling. Vi ble gode busser med mannskapet ombord, skipperen var en gammel «Rekstenmaskinist» som meg selv, så det ble jo selvsagt litt mimring. Vi seilte sammen med dem gjennom Caledoniakanalen og Crinankanalen og skilte lag i Ardrishaig. Vi håper å treffe dem igjen.

Crinankanalen: Denne kanalen kalles perlen blandt kanalene i Storbritania. Kanalen ble bygget i 1793 til 1801, med modifisering i 1816 og igjen mellom 1930 og 32.

Det er 15 sluser og 7 svingbroer og kanalen er ca 15 km lang og går fra Crinan i vest til Ardrishaig i øst.

Å seile gjennom Crinan kanalen var en vakker (og strevsom for mannskapet) opplevelse. Slusene måtte vi operere selv. Kristian og Kasper åpnet å stengte slusene som om de ikke skulle ha gjordt annet. Kristian og Astrid (mannskap på «Frida») ble et skikkelig team. For å åpne selve sluseportene måtte det mer kjøttkraft til, så her trådde Geir og Torill og mannskapet på Frida til.

Vi ble liggende en dag i Ardrishaig for å utforske pub og restaurantlivet der.

Søndag den 3/7 gikk vi fra Ardrishaig og ute i fjorden fikk vi fin seilvind, det fikk ca. 60-70 andre seilbåter også som var ute på søndagstur i finværet. Vi stoppet i Kip marina i Inverkip og ble liggende over natta der. Skottlands fineste marina sto det skrevet.

Dagen etter gikk vi til Greenock og la oss i James Watt marina, splitter ny og vert for Tall ships race. Der fikk vi besøk av en fotograf som ville ta bilde og intervjue oss. Vi opplyste at vi kun var der for å skifte mannskap. Ok sa han, but you are the first real boat visiting the harbour. Han fikk ta bildene og Kasper, Kristian og undertegnede gjorde oss veldig til i kasjettluene våre.

Kasper, Kristian, Heidi og Geir reiste heim i går(5/7). Det var veldig trist å se at de dro. Vi har hatt en fantastisk tur sammens med dem, fine dager og flotte opplevelser.

Nå ligger vi i East India harbour og venter på nytt mannskap, som er Solfrid og Kjell-Ottar.

Challenging Waters

Torsdag 17/6 på morgen prøvde vi å gå ut fra Lerwick, men etter å ha gått ut til fyret på Bressay fant vi ut at det var best å snu. Værmeldingen for dagen etter var bedre så vi bestemte oss for å gå tidlig neste morgen. Klokka halv fire satt Sven-Rune på dekk å hadde allerede kokt kaffen, avgang umiddelbart.

Vi hadde en fin seilas til Fair Isle, sagaens Fridarey: fredens øy og Storbritannias ensomste øy er det sagt. Den ligger midt mellom Shetland og Orkenøyene.

Vi fortøyde i North Haven og spaserte oss en tur på land, det var ikke så mye å se foruten en masse fin natur. Etter å ha spist lunsj gikk vi videre og satte kursen mot Orkenøyene. Utenfor havna var det mye strøm og vi gikk godt ut fra land før vi heiste seil. Det var bra medstraum før vi begynte å nærme oss Orkenøyene. Da vi passerte Auskerry ligthouse var det som å seile inn i en flokk med store ulver som glefset etter oss. Det var de bratteste bølgene jeg har sett, ble våt på føttene i styrebrønnen. Strømmen var sterk nesten til vi var i innseilinga til Kirkwall.

Sven-Rune mønstra av her. Han er savnet for han er en god matros og en perfekt kokk.

Etter denne seilasen fant vi ut at vi måtte planlegge bedre med hensyn til tidevann og strøm.

Etter en dag i Kirkwall seilte vi videre mot Wick på nordspissen av Scotland. Vi traff perfekt med

straumretningen, hadde 10,5 knop ut Stromnessfjorden, så fort har ikke Konstanse seilt før. Straumen i Pentlandstredet tok oss litt øst, men det påvirket ikke farten så mye. Vi hadde en fin seilas helt til Wick.

I Wick gikk vi på land å spiste Haggis. Det var delte meninger om smak, utførelse og prestentasjn av retten, men vi har nå prøvd det.

Avgangen fra Wick ble utsatt med en time på grunn av lite vann i innløpet til marinaen, klokka 1115

gikk vi ut og heiste seil, etter en time var det vindstille og vi gikk for motor til Chromarty. Der fikk vi låne en bøye av en lokal fisker og la oss til der for natten for så å gå inn til Inverness neste morgen ved høyvann. Siste del av fjorden mot Inverness er «Støvelhav» mildt sagt, men vi kom oss nå inn å fikk fortøyd i marinaen etter Kessoch bridge.

Vi har nå vært på tur i 4 uker.

Onsdag den 22/6 gikk vi inn til Seaport marina som ligger innenfor de første slusene. Man kan trygt si at denne etappen har foregått i utfordrende farvann.

Nå venter vi på Heidi og guttan, vi satser på en silkeseilas gjennom kanalene uten slingring, motstraum og motvind.

Utseilt distanse på denne etappen ca.200 NM.

Famous footsteps.

Vest i havet ligger Shetland eller Hjaltland som vikingene kalte det.
Søndag morgen klokka ti heiste vi seil tvers av Marsteinen fyr og satte kursen i vikingenes fotspor.
Sør øst laber/frisk bris ga oss god fart ( 6 knop). Etterhvert ble det mindre vind og tungsjø.
Det var nydelig vær om natta da vi passerte Oseberg og en leterigg, Ocean Vanguard, som kalte oss opp på vhf og ga oss beskjed om at vi var litt for nær.
Klokka to på ettermiddagen kom uværet, mye vind, høy sjø og dårlig sikt. Klokka seks skimtet vi land og akkurat da så det ikke særlig gjestmildt ut, mørke og bratte forberg. Etterhvert kom vi til havn i Lerwick og fikk fortøyd. Torill spanderte en bedre middag på Grand hotell.
Dagen etter besøkte vi Lerwick port autority, der ble vi møtt av en hyggelig dame som ga oss all mulig hjelp og informasjon.
Lerwick er en fin by. Det er tydelig at folket her ikke har glemt sitt norske opphav. Mange norske ord er enda i bruk i dagligtalen og gatene heter f.eks. King Olav street, King Haakon street og King Harald street. Bygninger som Hjaltland house og Kveldsro finnes også.
Onsdag var vi i Scalloway og så minnesmerke over de falne av Shetlandsgjengen. På toppen av denne bautaen står en modell av båten Andholmen fra Bø.
Shetlandsgjengen gjorde 198 turer og Den mest kjente av dem Shetlands Larsen gjorde 50 av dem.
Leif Larsen - den norske løytnant - ble verdens mest dekorerte sjøoffiser.
Meningen var at vi skulle fortsette videre til Fair isle og Orkenoyene, men været er ikke særlig bra nå, så vi venter han av en stund til.
Sven-Rune skal mønstre av på lørdag så vi bør være på Orkenøyene til da.

Distansen Bergen - Lerwick er ca.200nm.
Turen fra Marsteinen fyr til Bressay ligthouse gjorde vi unna på 33 timer.

Bergen by nigth

Klokka ti onsdag tok vi laus fra Bringsinghaug i tykk tåke, vi fikk virkelig testet instrumentene våre. De virket.
Ca midtveis lettet tåka og sola kom fram, vi hadde en fin tur videre til Måløy, litt slettring på første delen. Bunkret i Måløy og gikk videre til Florø og tok kveld.
Torsdag startet vi på siste etappe til Bergen, selvfølgelig i regn og motvind. Etterhvert lettet været, seilasen fra Gulen gjennom sundene og strauman var en opplevelse. Vi ankom Bergen klokka halv to på natta, havna var full av båter, grunnen til det var at Roxette hadde konsert den kvelden. Heldigvis fikk vi ligge på siden av den gamle redningskøyta "Storebrand".
I dag mønstret Geir og Sven-Rune på, etter en rask lunsj gikk vi til Laksevåg og bunkret, så satte vi kursen for Kleppholmen, ei fin havn på Sotra. Her skal vi ligge til i morgen, før vi setter kursen for Shetland.
Utseilt distanse 110 nm.

Weather

Nå er det 14 dager siden vi forlot Bø, og på denne tiden har vi hatt mye vær. Men været er jo en del av turen sies det. Vi har ihvertfall hatt mye motvind og regn, akkurat nå har vi tåke og ligger på Kvamsøya like før Stadt.
Fra Nesna gikk vi til Brønnøysund og planen var at vi skulle gå derfra til Rørvik. På Torgfjorden ble vi så lei av stampingen at vi gikk inn til Vik for å ligge i ro der, men der var det ikke liggende for oss. Så vi gikk ei innerlei og kom ut på Røingen og stampet oss videre til Leka.
Neste dag gikk vi til Rørvik. I Rørvik fikk vi besøk av Salsbrukets store sønn, Magne Johansen og fru Eli. Jorunn Arnøy og datter Lisa kom også. Det var godt å se dem alle igjen, lenge siden sist.
Fra Rørvik stampa vi oss over Folla, var inne en tur i Bessaker og gikk videre til Lysøysund.
Her fikk vi besøk av bøfjæringene Børre Skog og Geir Skog. Vi var også hjemme og drakk kaffe hos Børre og Gudrun.
I Lysøysund lå vi "værfast". Benyttet anledningen til å gå på restaurant og pub.
Fra Lyøysund gikk vi til Uthaug å la oss til neste ettermiddag og gikk videre til Kristiansund, kom dit kl.0600.  Utpå dagen seilte vi over Hustadvika, vi hadde god bør, men det var mye gammel sjø så det ble mye slettring.
Til Molde kom vi kl. 2100 og ble mottatt av Kristine og Eline samt sjefsøster Anna Kristine. Her roet vi ned et døgn og nytte godt av gjestfriheten og kokekunsten til Anna Kristine. Fra Molde gikk vi til Ålesund for å prøve å få tak i parafin til ovnen, men det var vanskelig. Så vi gikk videre til Bringsinghaug på Kvamsøya. Nå ser det ut til at tåken letter, så nå tar vi laust og går over stadten. 
Utseilt distanse fra vi forlot Nesna ca. 370 nm.

Ready for a voyage

Tid for avgang.Tirsdag den 24.mai var det avgang fra hjemmehavna Ringstad.Familie og venner møtte opp for å si farvel og ønske oss lykke til.
Susanne, Ivar, Robin og Andreas kom med kaffe og vaffelkake, Solfrid kom med Rabarbrakake.
Takk ska dokker ha alle sammen, savna dokker allerede.
Første stopp var Stokmarknes der vi hadde besøk av Stein Tommy, Ole-Martin, Anne Marie og Ole Bjørn. Vi gikk videre dagen etter og overnattet på Brettesnes. Etter frokost seilte vi over Vestfjorden, men det var lite vind så vi gikk inn ved Nordskott og tok Grøtøyleia for motor.
Til Bodø kom vi om kvelden kl 2000. I Bodø møtte vi Wiveca og Jarle, Marit og Stein Kyrre.
Hos Marit og Stein Kyrre fikk vi "Konstanse"  T-skjorter.
Lørdags morgen gikk vi fra Bodø og nå ligger vi i båthavna på Nesna.
Siden vi gikk fra Bø har vi seilt/motorseilt 156 NM.
Se også www.vol.no/nyheter/article456924.ece
samt www.blv.no/lokalsider/bo/article5617476.ece

Fair winds

Ei knapp uke igjen til avgang. Den siste måneden har vi benyttet tiden til nymonteringer og båtpuss, det har vært ganske travelt, mange ting skal på plass og vi er ennå ikke helt klar.
Uansett så er avgangen satt til tirsdag den 24. mai kl. 1900.
Første etappe blir fra Bø til Bergen. Mannskapet på første etappe blir Torill og Harald.
Håper havets guder vil gi oss god bør.

Konstanse

Working on a dream.

Det nærmer seg avgang. I ca. to år har vi planlagt vår store sjøreise. Vi er et" ungt" ektepar med tre voksne barn og fire barnebarn. Skal vi ta denne turen må vi gjøre det nå før vi blir for gamle. ( Torill 59 og Harald 64). Vi er eiere av en 38 fots seilskøyte sammen med eldste dattera Heidi og svigesønnen Geir.
" Konstanse" er navnet på båten, og ombord på denne har vi tenkt å være i ca 14 måneder, det blir spennende.

Sjøreisen er planlagt å gå fra Bø i Vesterålen til Middelhavet, hvor langt øst vi kommer får tiden vise.