Slain`te

8/7

I East harbour ble vi fortøyd ved en spuntvegg (korrugerte stålplater), ikke noe særlig når forskjellen på flo og fjære er 3,5 mtr. Uten strøm, vann og andre faciliteter er det den dårligste plassen vi har ligget på hele turen. Fordelen var at vi lå nært byen.

Vi benyttet anledningen til å klargjøre båten for nytt mannskap. Utpå kvelden kom Solfrid og 

Kjell – Ottar. De kom med drosje fra Glasgow. En sjåfør som overhodet ikke var kjent i Greenock, fant ut at han var manisk depressiv. Han ville selvfølgelig ikke høre på en bøfjerding som prøvde å geleide han. Etterhvert klarte han å finne East India harbour. Dagen etter spaserte vi bort til James Watt harbour for å kikket på Tall ships sirkuset, mange flotte skip og skuter og en masse folk.

Vi forlot Greenock på ettermiddagen og gikk til Largs marina, et lite stykke sør. Flott marina og hyggelige folk, det var «no problem» å få bunkers på søndagsmårran før vi satte kursen mot nord Irland og Bangor, like utafor Belfast. Hadde kontakt med Havørn som lå i Toon og ble enig om å møtes i Bangor.

Vi hadde en fin seilas fra Largs til Bangor, bra vær, men endel straum. Midt på fjorden (north channel) reiste det seg en straumskavel som kom rett ned i skolten på Kjell-Ottar, han var fullstendig uforberedt og sto der som et vått spørsmålstegn. Cockpiten fyltes med vann og Solfrid ble buksblaut. Hadde oss en god latter etter denne episoden. Resten av turen var det flatt hav og når vi kom til Bangor møtte vi kameratbåten vår Havørn.

Dagen etter, 11/7 tok vi toget til Belfast, spiste lunsj og tok en sigthseeingtur med buss rundt i byen.

Nord Irland er jo kjent for uroligheter gjennom mange år og spesielt Belfast. Dagen etter, den 12. skulle Oransjeordenen ha demonstrasjon og vi ble frarådd å være i byen da. 

12/7 gikk vi fra Bangor med kurs for Republikken Irland, tvers av the Fort heiste vi det Irske flagget og vi var endelig i Irland. Vi satte kursen for Arklow og etter en lang vakker nattseilas gikk vi inn elveløpet i Arklow, der var det selvfølgelig fullt med flytbryggen og vi måtte fortøye med spuntveggen igjen.

Havørn kom inn etter oss og fikk et stort dekk på propellen, Øyvind fikk tak i dykker og han fjernet det, heldigvis ble det ingen skade.

Fra Arklow seilte vi videre til Kinsale, det ble et slitsomt døgn med motvind og stamping. Nå ligger vi å venter på bedre vær for å fortsette til Dingle.

Great days

23 juni.

Endelig kom Heidi og guttan som vi har venta på – Stor gjensynsglede. Vi ble liggende i seaport marina til dagen etter og begynte på de første slusene i kanalen som fører opp til Loch Ness. Vi la oss til i Fort Augustus i sørenden av innsjøen og ble liggende der et par dager. Vi så lite til Nessie, bare en liten del av halen. Fort Augustus var en koselig liten plass. Etterhvert gikk vi videre og la oss til i Loch Oich, kanalens høyeste punkt, 33moh. Geir og Kristian var på en tennisbane inne i granskogen og spilte, de ble nesten oppspist av mygg. Neste dag gikk vi videre mot Loch Lochy, hadde litt problem med en sur brovakt på Laggan brigde som syntes Konstanse var litt for sein i vendinga. Vi gikk helt fram til Neptunes staircase, den bratte nedstigningen mot havet og la oss til der. Hadde oss en tur inn til byen, Fort Williams, som ligger ved foten av Ben Nevis.

Caledoniakanalen: Great Glen heter forkastningen som nesten deler Skottland i to. I dalen som ligger midt i forkastningen ligger Caledoniakanalen. Byggingen startet i 1804 og det tok 18 år å fullføre den. Thomas Telford var Chief Engineer og kanalen kostet 912 000 pund. Det er 10 svingbruer og 42 par sluseporter (29 sluser). Kanalen starter i Inverness og ender i Corpach, og er 60 miles lang (96,5 km.).

I Inverness traff vi s/y Frida fra Stavanger en ny flott aluminiumsbåt som er på jordomseiling. Vi ble gode busser med mannskapet ombord, skipperen var en gammel «Rekstenmaskinist» som meg selv, så det ble jo selvsagt litt mimring. Vi seilte sammen med dem gjennom Caledoniakanalen og Crinankanalen og skilte lag i Ardrishaig. Vi håper å treffe dem igjen.

Crinankanalen: Denne kanalen kalles perlen blandt kanalene i Storbritania. Kanalen ble bygget i 1793 til 1801, med modifisering i 1816 og igjen mellom 1930 og 32.

Det er 15 sluser og 7 svingbroer og kanalen er ca 15 km lang og går fra Crinan i vest til Ardrishaig i øst.

Å seile gjennom Crinan kanalen var en vakker (og strevsom for mannskapet) opplevelse. Slusene måtte vi operere selv. Kristian og Kasper åpnet å stengte slusene som om de ikke skulle ha gjordt annet. Kristian og Astrid (mannskap på «Frida») ble et skikkelig team. For å åpne selve sluseportene måtte det mer kjøttkraft til, så her trådde Geir og Torill og mannskapet på Frida til.

Vi ble liggende en dag i Ardrishaig for å utforske pub og restaurantlivet der.

Søndag den 3/7 gikk vi fra Ardrishaig og ute i fjorden fikk vi fin seilvind, det fikk ca. 60-70 andre seilbåter også som var ute på søndagstur i finværet. Vi stoppet i Kip marina i Inverkip og ble liggende over natta der. Skottlands fineste marina sto det skrevet.

Dagen etter gikk vi til Greenock og la oss i James Watt marina, splitter ny og vert for Tall ships race. Der fikk vi besøk av en fotograf som ville ta bilde og intervjue oss. Vi opplyste at vi kun var der for å skifte mannskap. Ok sa han, but you are the first real boat visiting the harbour. Han fikk ta bildene og Kasper, Kristian og undertegnede gjorde oss veldig til i kasjettluene våre.

Kasper, Kristian, Heidi og Geir reiste heim i går(5/7). Det var veldig trist å se at de dro. Vi har hatt en fantastisk tur sammens med dem, fine dager og flotte opplevelser.

Nå ligger vi i East India harbour og venter på nytt mannskap, som er Solfrid og Kjell-Ottar.