The Long coast of Portugal

Vi ankom Portimao og en høflig marinero anviste oss til resepsjonen for innsjekking. Etter å ha sett på værmeldingen bestemte vi oss for gå tidlig neste morgen med Cascais som bestemmelsessted ,135 NM, ca et døgn. Nøkkelkortet til port og dusjanlegg måtte leveres tilbake så vi måtte vente til kontoret åpnet kl.0900. Klokka ble ni, men ingen kontordamer var å se. De har vel forsovet seg, å jeg som trodde at Spania var manjana landet. Det var nu rart at alle tre hadde forsovet seg sa Torill, men de har vel kanskje ikke stilt klokka. Men du får gi de kjeft når de kommer, ja vær sekker. Bortimot ti gikk jeg opp til kontoret igjen, der traff jeg en portugiser som opplyste at de åpnet ikke før ni. Ja men klokka er jo ti nå sa jeg. Nei ikke her i Portugal var svaret. Det var vi som hadde glemt å stille klokka. Slukøret gikk jeg å leverte kortet. 

Vi satte kursen vestover og en liten bris tok oss mot Cabo Sao Vincente, men den døde fort hen og etter å ha rundet, ble det motvind igjen likevel brukte vi bare et døgn på turen og kom til Cascais før kl.0900. Vi bunkret, sjekket inn og forhalte til anvist plass. Høysesongen var begynt der så det var bare å punge ut. Flott marina og flotte fasiliteter, men i Cascais vil jo alle være. Sist vi var her ble vi avvist på grunn av Americas cup regatta. Det skulle også nå være regatta og superbåtene var begynt å ankomme. Vi traff igjen en russisk båt som vi lå på siden av i Crinian, for ca åtte mnd. Siden. Vi traff også S/y Freidig fra Bergen som var kommet opp fra Kanariøyene.

Kl.0700 neste morgen tok vi laust. Her kom marineroen å hentet nøkkel kortet før vi gikk så det ble ingen episode her. Vi rundet Cabo de Roca og kurset for Nazare en by vi har fått anbefalt. Her ble vi mottatt av paret Mike og Sally som driver marinaen her. Mike er pensjonert kaptein fra Irland og Sally er engelsk og her fikk vi for første gang informasjon på norsk. Marinaen her er litt sliten og pontongene er full av måseskitt på grunn av at fiskerihavna ligger like ved siden av. Men det er ihvertfall et yrende liv her. Legger merke til at fiskebåtene her er atskillig bedre bemannet enn i Norge. Den gamle delen av Nazare ligger på toppen av klippen nord for byen og det går en kabelbane opp dit. Det var spesielt å stå på overhengene å se rett ned på byen. Vi fikk med oss en katastrofeøvelse, simulert ulykke på kabelbanen. Stort oppbud av politi, ambulanser og sivilforsvar.

Etter tre dager hos Mike og Sally la vi kursen for Figueira Da Foz, her var vi innom på sørtur. Vi traff en bergenser som seilte alene og var på tur sørover på lykke og fromme. Fra Figueira tok vi en nattseilas til Baiona i Spania og det første vi gjorde etter ankomst var å storflagge og rope hurra fro 17. mai. I Baiona var det som ellers i Spania veldig godt opplagt for sykling. Vi syklet en lang tur og var innom det gjenoppbygde kapellet som piraten sir Francis Drake brant ned til grunnen. Vi var også og besøkte fortet som ligger på odden ved innseilingen.

Den første mars i 1493 seilte Capitan Martin Alonso Pinzon Karavellen «Pinta» inn til Baiona. Det første av de tre skipene til Columbus som kom tilbake fra vest India og fortalte om det nye landet de hadde oppdaget. «Niña, med Columbus ombord ankom Lisboa 3 døgn senere, men da hadde allerede nyheten om oppdagelsen av Amerika spredt seg. Det tredje skipet «Santa Maria» forliste i vest India og hele mannskapet på 39 måtte være igjen der. Det sies at «Pinta» var den beste seileren av de tre skipene til Columbus. Det var en meget interessant opplevelse å være ombord i replikaen til «Pinta» som var en tre mastet Caravelle 26 m lang, 6,6 m. bred og dypgående var 2,21 m. (30 cm mindre enn « Konstanse» ). «Pinta» hadde et totalt seilareal på 186 kv.m. (Bare 86 kv.m. mer enn «Konstanse») . Den hadde et mannskap på 26 og det ble sagt at alle sov på dekk, enten i en hengekøye eller i en krok i ly for vind og sjø. Ingen kom ned i rommet for der oppbevartes vin, vann og proviant, samt gullet og verdiene de hadde med seg fra det nye landet. Etter en tid i sjøen var vannet råttent og udrikkelig. Vinen var da det eneste de hadde å drikke for å få i seg nok væske. Ca 500 år før Columbus var det en norske som het Leiv Erikson som oppdaget Amerika og 500 år før det, var det en irsk munk som hette Brandon som gjorde det samme, men det er andre historier.

Neste havn vi besøkte var Portosin, der vi feiret min 65 årsdag på sørtur. Fra Portosin seilte vi forbi Cap Finisterre og ankom Muxia på ettermiddagen den 23/5. Sist vi var her var det nesten ikke mulig å gå på pontongene for måseskit og det var verken strøm eller vann, de sa at marinaen var forlatt(konkurs). Denne gangen var det reint og fint, strøm var det også, men fremdeles gratis. Vi utforsket Muxia og fant ut at det var en fin liten by med mange fine steinhus, spesielt malt mellom hver stein. Mange nye hus og reint og fint i gatene. Vi var også oppe på et berg som ga utsikt over byen og bukta. Vi var enige om at naturen her lignet mye på den norske (trur du vi har heimlengsel).

Neste dag tok vi laust tidlig og la kursen for La Coruña. De må ha vært mye uvær ute i havet for atlanterhavsbølgene som bygde seg opp var ganske svær. Etter å ha studert Met.no om beregning av signifikant bølge høyde, var vi enige om at det ihvertfall var noen som var en 7-8 meter. Vi var høyt oppe og langt nede. Torill syntes det var skummelt, men etterhvert snudde hun ryggen til når vi var nede i de største bølgedalene.

Den 24/5, nøyaktig et år etter vi hadde tatt på tur fra Bø surfet vi inn til La Coruña på store atlanterhavsbølger ( i den grad det går an å surfe på en 23 tonns Colin Archer, man må kanskje ha fantasien i orden her). Vi er nå ferdig med den lange Portugalkysten og er rundet nordspissen av Spania. Nok en milepel.

Innen for moloen ble vi møtt av en marinero i en Rib. som inviterte oss til hans marina, her skulle vi få det femte døgnet gratis. Her traff vi S/y Freidig fra Bergen igjen og når vi treffer noen norske må vi jo selvfølgelig invitere på et slag Mexican train. Fra La Coruña skal vi gå videre inn i Biscayabukta mot Gijon for så og krysse over mot Brest. Det blir litt kortere enn når vi for sørover, men da var vi jo fullt mannskap.

Exit Mediteranian

Å komme seg ut er ikke alltid like lett som å komme seg inn. Akkurat nå er det snakk om å komme seg ut av Middelhavet.

Etter at Torunn og Sigbjørn hadde reist heim og vestavinden hadde løyet sånn noenlunde, var det tid å ta farvel med Almerimar og det var ikke så vanskelig. Mandag den 16.4. slapp vi fortøyningene og satte kursen for Gibraltar, men vestavinden økte på og i tillegg ble strømmen sterkere etterhvert som vi nærmet oss stredet så vi svingte styrbord og anløp Fuengirola, der har vi vært før og er en by vi trives i. Vi ble der til lørdag og gikk videre til Estepona, en plass vi ikke har vært før. Estepona er en grei plass og marinaen var fin, fikk en flaske vin i gave hos sjefs marinerosen.

Søndag la vi kursen for Gibraltar, fin vind og medstrøm til å begynne med , men da vi nærmet oss Europa point begynte det å blåse vestavind og med tidevannstrømmen motsatte vei ble det et h-vettes kok. 40 knops vind og store bølger gjorde at farta ble ganske redusert, nede i under 1 knop gjør at man mister styrefarta. Mr.Perkins fikk yte litt ekstra og vi kom oss nu rundt på et vis. Vi var søkkvåte og slitne. Men i Queens quay marina var det «blekke stilla» og de skjønte ikke at vi hadde vært i uvær, men når Torill vridde vatnet av sitteputene, da forsto de.

Vestavinden fortsatte og i tillegg fikk vi regn, og mye regn, så mye har vi ikke opplevd siden vi var på Shetland. I Gibraltar ble vi liggende i en uke og vi fikk litt tid til å utforske plassen.

Gibraltar er som kjent Britisk og har vært det siden 1713 og ble kronkoloni i 1830. På fjellet «The Rock» lever Europas eneste stamme av ville aper og det sies at så lenge apene er der vil Gibraltar forbli Britisk. Vi tok minibuss på toppen (taubanen gikk ikke på grunn av for mye vind) og det var en selsom opplevelse for en som ikke er noe «for» høyder. På toppen kunne vi se havet på begge sider, fra bilvinduet. Men vi fikk nå sett apene og klappe dem fikk vi også, og selvfølgelig ta bilder. På nedturen fikk vi besøke den 12 km lange tunellen som huser kanonstillinger og soldatforlegning. Den ble påbegynt på slutten av 1700 tallet og naturligvis forbedret etterhvert. Alt er nedlagt og er kun en severdighet nå. Flyplassen ligger på grensen til Spania og veien går over rullebanen. Den blir avstengt hver gang det kommer eller går et fly. Flyplassen ble i sin tid bygget oppå en privat veddeløpsbane. Ellers er reden full av store skip som bunkrer og provianterer. Gibraltar har ca. 30 000 innbygger og de fleste er nok sysselsatt i det militære og en eller annen form for service til skipsfarten. 

Den 1.mai forlot vi Gibraltar og satte kursen for Barbate, vi sang litt på internasjonalen, men det hjalp ikke, vi fikk motvind allikevel. Strømmen går alltid østover midt i stredet, men inne ved land gjelder tidevannstrømmen. Tidevann og strømtabeller ble nøye studert før vi gikk, så vi hadde medstrøm endel av turen, men på atlanterhavsida fikk vi motstrøm, det ble en lang tur til Barbate. Tre timer mer enn da vi gikk inn. Turen fra Barbate til Cadiz neste dag gikk raskere, da seilte vi med 6 knop i gjennomsnitt og vi hadde en mye bedre ankomst enn sist.

Vestavinden begynte å blåse igjen så vi bestemte oss for å bli i Cadiz noen dager. Cadiz er en flott by, en av Spanias eldste, den ligger på en halvøy med en smal landtange og en bro som deler bukta i to. Folketallet i cadizbukta er ca. 400 000 hvorav 160 000 bor på halvøya. I følge historien var det Herkules som grunnla byen, han reiste noen store søyler her med inskripsjonen «Non Plus Ultra» for å stadfeste at her sluttet landet og det store havet begynte.

Spesielt for byen er alle utkikkstårnene «Torre Mirador». Her kunne handelsmennene se sine skip ankomme fra Amerika og andre verdensdeler, lastet med rikdom. Vi besøkte det høyeste «Torre Tavira» oppkalt etter den første vaktmannen Antonio Tavira. Her var det installert et kamera «camara obscura» som viste hele byen. Det optiske prinsippet er et rør med hull i som slipper lyset inn via  speil og linser. Et mørkt rom med en horisontal konkav skjerm. Kameraet (røret) dreies og det fokuseres ved å løfte og senke skjermen. Slik ser man byen akkurat som øyet til vaktmannen så det i kikkerten i sin tid.

Cadiz har mange flotte bygninger og Byens katedral og den røde teaterbygningen er verd et skue. Enig med Lord Byron som sa at: «Cadiz is the most beautiful town I ever beheld».

Mandag den 7/5 forlot vi Cadiz og kurset for Portimao og natt til tirsdag firte vi det Spanske og heiste det Portugisiske flagget.