Home

Vi ankom Ålesund kl 2100 og på kaia sto Sissel og Harry å vifta med norske flagg og ønska oss velkommen tilbake. Etter å ha fortøyd i ei overfylt gjestehavn ble vi invitert på restaurant av velkomstkomiteen.

Neste dag gikk vi til Molde, der ble vi ønsket velkommen av samme komiteen. Etterpå bar det opp til sjefsøstera Anna Kristine i Brattåsen. Der sto det ribbe med tilbehør på menyen. Dagen etter forlot vi Molde med Eline og Kristine som passasjerer, de ble med til Bud.

Hustadvika var mild og god og vi ankom Kristiansund utpå kvelden. Neste dag bar det videre med kurs for Uthaug i Sør Trøndelag. Der fikk vi besøk av Børre Skog som hadde med seg avis, rømmekolle og jordbær. Børre besøkte oss på sørtur også.

Neste dag gikk vi til Bessaker, før vi la ut på Folla som også viste seg fra sin beste side. Vi fortøyde i båthavna i Rørvik og der fikk vi besøk av Jorunn, Mette, Eli og Magne. Det er nå gått ca. 14 mnd siden sist de var ombord og det var godt å se de igjen.

Med en sørvest peising i ryggen bar det godt avgårde videre nordover og vi landa på Tonnes like ved polarsirkelen utpå ettermiddagen. Endelig i Nordland. Vi fikk haik av en snill beboer til stedets restaurant hvor vi spiste en bedre middag.

Neste dag fortsatte vi oppover den vakre helgelandskysten og i Bodø sto Wiveca og Jarle på moloen å ønska oss velkommen og jaggu kom det besøk fra Bø også, Else og Ole Henrik og Jeanette med et stort flagg. Det var stor gjensynsglede. Ankerdram ble servert og litt senere kom Marit og Stein Kyrre på besøk. Fra Bodø kurset vi for Raftsundet via Grøtøyleia og tok fast i Digermulen den siste natta. Vi hadde håpa på god straum gjennom Raftsundet, men dengang ei, vi var nede i 1,6 nm gjennom trangstraumen.

På Stokmarknes la vi til på sida til Orion Explorer og Stein Tommy fikk være med på sjarmøretappen.

På lykt holmen i innseilinga til Straumsnes sto Mariann og vifta med flagg og på Straumsnes kaia sto det en masse folk som ønska oss velkommen heim. Det var godt å se alle igjen, spesielt Robin og Andreas. Vi måtte legge til verkstedkaia, vår egen kai var opptatt.

Når vi kom heim til Straume var huset vårt okkupert og en stor plakat med «Velkommen heim» hang på veggen. Inne var bordet dekket. Lutefisk med tilbehør ble det servert. Tusen takk.

Nesten femten måneder er gått siden vi forlot Bø. Vi har hatt ei flott reise og opphold i Cartagena i vinter. Vi har også vært heldig med båt og utstyr, ikke et eneste alvorlig uhell har vi hatt. Vi har også vært frisk som en fisk hele tiden.

På turen har vi vært innom syv land og besøkt 85 byer/plasser. Vi har seilt og motorseilt godt og vel 6500 nautiske mil. Tur og opphold har kostet oss ca. 22 000 kr. i gjennomsnitt pr. måned. Det inkluderer mat/restaurant, vedlikehold av båt, diesel/parafin, havneavgifter, turer, forsikringer, leiebil, kjøp av sykler og klær. Faste utgifter heime er også medtatt.

Vi har sett og opplevd mye og blitt kjent med masse folk fra forskjellige land, vi har også fått venner som vi holder kontakten med og som vi håper å treffe igjen. Det beste med turen er likevel at vi har hatt venner og familie med som mannskap og besøk ombord. Vi håper at vi fremdeles får mange turer med Konstanse, kanskje de blir litt kortere.

Men inntil videre skal vi lære oss å bo i et hus igjen. Torill skal jobbe litt og jeg skal fikse litt på hus og båt. Vi må få takke alle som har vært mannskap ombord på deler av turen. I Bergen mønstra Sven Rune og Geir på. Sven Rune var med til Orkenøyene og Geir var med til Greenock i Skottland. Heidi, Kristian og Kasper mønstra på i Inverness og var med til Greenock. Solfrid og Kjell-Ottar mønstra på i Greenock og var med til La Coruna. Einar mønstra på i Kinsale og ble med til Porto i Portugal. I Porto mønstra Susanne, Ivar, Robin og Andreas på og ble med til Lagos i Portugal. Stein Tommy og Caroline mønstra på i Valencia og var med til Cartagena. Hilde mønstra på i Scheveningen og var med til Ijmuiden. Eline og Kristine mønstra på i Molde og var med til Bud. 

Ellers må vi si takk for besøket i Cartagena til Heidi med familie, Susanne med familie, Stein Tommy, Tove og Einar, Wiveca og Jarle, Oddveig og Trond. Og takk til Emma, Elise, Joanne og Øyvind som var naboene våre i Cartagena. Og sist men ikke minst, stor TAKK til Else og vår egen gartner og vaktmester Ole-Henrik som tok vare på hus og hage mens vi var borte.

Denne turen er over, takk for oss.

Closing the circle

Fredag den 6. juli forlot vi marinaen i Den Helder. Det blåste ganske friskt, motstraum fikk vi også på tur ut i åpent hav. Noen stygge elinger fikk vi og, men det var ikke nevnt at vi skulle snu på grunn av været. Nu var vi ivrig på å komme oss heim. Vi fulgte kysten en stund før vi krysset separasjonssonen. Vi måtte legge bi for et par store tankbåter, etter det krysset vi rett over sonen og la kursen rett på Mandal.

Første dagen var været ganske surt, men etterhvert lysnet det og ble godvær og litt seilvind. Når vi nærmet oss Norskekysten fikk vi tåke. Etter to og et halvt døgn var vi i Mandal.

Etter å ha fortøyd og sjenkt i glasset sa Torill «nu ska det bli godt å snakk bære norsk». Plutselig kom det en Nederlender å la til på siden av oss, og da var det bare å ta fram engelsken igjen. Beate og Tor Ivar kom ombord like etter at vi hadde fortøyd og jammen fikk vi besøk av noen av mannskapet på «Frida» som vi møtte i Nord Spania på sørtur.

Neste dag kom Dag Arntsen og hentet oss, vi var heime hos han i Søgne og ble servert kaffe og kake. Etterpå kjørte han oss til Beate i Mosby.

Neste dag gikk turen til Sandtangen ved Kragerø. Der var vi med på sjøsetting av «Havsula». En 31 fots Malø som Arne er blitt den lykkelige eier av. Fikk være mannskap ombord på turen fra Kragerø til Mandal. Torill var på besøk hos Tove i Kristiansand og hos Mary i Lillesand.

Lørdag den 14. klokka 0400 startet vi på heimtur fra Mandal. Etter å ha passert Lista fikk vi så mye vind og motsjø at vi besluttet å gå inn til Hidra. Vi hadde akkurat forandret kurs da vi mottok Mayday på vhf.en. Det var en Hollansk båt som var i vanskeligheter ca 5 nautiske mil unna oss. Vi snudde å gikk mot han, men etterhvert viste det seg at problemet ikke var så stort allikevel. Han hadde slitt fallet på genakeren og fått det under båten. En tysk båt tok han på slep inn til Hidra.

Neste dag stakk vi nesen ut i fjorden men vi fant ut at det var for mye sjø for oss. Vi snudde å gikk inn til Flekkefjord. Vi lå på siden av en båt fra Belgia/Norge. Det var ei dame som hadde flyttet til Flekkefjord. Hun kjente våre venner i Belgia.

Onsdag gikk vi videre til Tananger og neste dag til Haugesund. Vi traff ikke Håkon der, men vi var oppe i huset hans og dusjet.Vi lånte bilen hans også. Tusen takk til deg Håkon. I Haugesund fikk vi også se det nybygde vikingeskipet Draken Harald Hårfagre.

Lørdag den 21. kom vi til Kleppholmen, havna hvor vi forlot Norge for godt og vel et år siden. Ringen er sluttet.

Søndag gikk vi til Bergen. Vågen var full av båter nå som for et år siden, sist var det Roxette ,denne gangen var det Bruce Springsteen de ventet på.

Det regnet i Bergen! Magne kom å hentet oss og Hilma serverte pinnekjøtt med tilbehør, det minte oss på at det er fem mnd. igjen til jul. Kanskje på tide å komme oss heim. Vi gikk ihvertfall fra Bergen på mandag og gikk gjennom de vakre Straumane og stoppet i Skjerjehamn i Gulen. Her finnes statuen av kong Olav, den de ikke ville ha i Oslo. I Skjerjehamn fikk vi besøk av Bjørg Torsvik som vi traff på Cuba for noen år side. Hun hadde med seg far sin, Harald. Han fortalte oss om det gamle handelsstedet Skjerjehamn. det var hyggelig å treffe Bjørg igjen.

Fra Skjerjehamn gikk turen til Florø og videre til Måløy. Her fikk vi besøk av Bjarne og Henny fra s/y Aurora som vi traff i Middelhavet. De hadde tatt turen fra Stryn for å besøke oss. Det ble et herlig gjensyn. Etter å ha vært på land og spist middag ble det dessert ombord i Konstanse. Karsk. Det var godt å treffe Henny og Bjarne igjen, håper det ikke blir så lenge til neste gang. Ole Johnny dukket også opp, artig. Værmeldingen spådde bra vær over Stad, så nå har vi akkurat rundet og er på tur inn fjordene mot Ålesund.

Against the wind

Det ble hverken Le Havre eller Dieppe. Når værutsiktene var så pass at det var over to dager med godvær, besluttet vi å ta en nattseilas til Boulogne sur mer. Vi kom inn der på ettermiddagen og fikk den siste plassen i marinaen. Etter å ha leita byen rundt etter reim til lensepumpa og ikke fant noen, gikk vi videre til Oostende kl.0500 neste morgen. Til opplysning fant jeg reim til både dynamo og lensepumpe bak en dieseltank.

Turen startet med god straum i vår retning, men etterhvert som vi nærmet oss Calais fikk vi motstraum. Ferjene fra Dover kom og gikk, kom og gikk og vi sto nesten stille midt i separasjons sonen, men endelig var vi over den og vi begynte å få straumen med oss igjen og snart var vi oppe i 8 knop.

Ved passering av Dunquirk ble båten invadert av insekt, mushomle, sommerfugler og alskens sorter fluer krydde ombord. Etter en stund begynte tordenværet, vinden økte og regnet høljet. Vi var midt i skipsleia og sikten var null, heldigvis varte det bare en halv time og vi gikk videre. Men ca. 7 mil fra Oostende så vi et nytt tordenvær og det kom fort. Byen Nieuwport forsvant i en mørk sky og noen få minutter for den over mastetoppene og så kom vinden og regnet. Sikten var igjen lik null og det var vanskelig å styre i den sterke vinden. Heldigvis er lille plotteren vår helt nøyaktig (Raymarine A50) så vi klarte å finne fram til bøyene og molo innløpet til Oostende og kom oss velberget inn slusen til Mercator marina.

Senere fikk vi vite at vindhastigheten var målt til 100 km/t = 28 sek/m dvs. full storm. Det var en ubehagelig, våt og hustrig opplevelse for å si det mildt. Welcome to Belgium.

Vi hadde bestemt oss for å ha helga i Oostende og lørdag fikk vi besøk fra Tyskland. Monika og Jens som jeg jobbet sammen med i Irland kom kjørende fra Achen. Det var fint å møte dem igjen etter 16 år, vi ble enig om å møtes oftere.

Søndag ble vi invitert heim til vår venn Michel, hotellverten. Joost og Jerome var også der med fruer og det ble en interessant og hyggelig ettermiddag/kveld hos Michel. Dagen etter tok Jerome oss med på en restaurant, veldig populær, men varemerket syntes å være mest mulig uhøflig mot gjestene. Kelneren kunne feks. Spørre vil du ha kjøtt eller fisk? Svarte du fisk, var svaret: nei vi har ikke mer fisk. Det var kun to sorter vin, rød og hvit. Etter at vi hadde spist ba vi om kaffe, men fikk da til svar at det ble det ikke tid til. Det står folk utenfor å venter på bord.

Ellers var Oostende en trivelig by, men en by i stagnasjon fikk vi opplyst. 70000 innbyggere og ca. 200000 på sommeren. Mest turister og folk fra innlandet som hadde en ekstra bolig der. Marinaen som vi lå i var midt i byen, rimelig og med gode fasiliteter. Den var oppkalt etter Gerhard Mercator, Belgieren som oppfant en projeksjonsmetode som er vanlig forekommende på sjøkart.

Vi fant også ut at det var mye vind i Belgia og med de grunne farvannene ble det fort rotet opp sjø. Vi sa pent farvel til våre Belgiske venner og forlot Oostende på ettermiddagen og satte kursen for Vlissingen i Holland og ankom i sju tida på kvelden. Marinaen var trang og vi måtte snu for å klare å bakke inn i den siste båsen som var ledig, men det var en masse folk som kom til og hjalp oss å fortøye. Etterpå var det opp på havnekotoret som var bardisken på den nærmeste restauranten. Her fikk vi betale, samtidig som vi fikk opplysninger om været og anbefalt avgangstid for å få riktig straum.

Neste dag gikk vi videre mot Scheveningen som er havnebyen til Den Haag. Scheveningen er vanskelig å uttale for en ikke Hollender og vi er blitt fortalt at navnet ble brukt som passord under krigen. Fra Vlissingen til Scheveningen er det oppmerket lei for de ikke altfor store skipene, her kom de som perler på en snor, ca 1 n.mils mellomrom.

Midt i denne leia ble vi bordet av kystvakta, to mann kom ombord, en toller og en immigrasjonsoffiser. Etter å ha opplyst at vi hadde besøk av deres franske kollegaer i Cherbourg fant de det ikke nødvendig med ransaking.

I Scheveningen fikk vi besøk av Hilde og Rune som bor i Noordwijk. Hilde ble sjanghaiet og måtte være med til Ijmuiden dagen etter. Vi hadde en flott seiltur, passelig vind og straum, var oppe i 9 knop. (Storseil og Genoa) Etter å ha fortøyd i Ijmuiden kom toller og synder ombord til oss igjen, same procedure.

Etter at vi var ferdig ble vi invitert til Noorwijk og der ble vi værende i tre dager hos Hilde, Rune, Knut Martin og Marianne. Vi hadde det flott der. Noordwijk ligger midt i Hollands hoved distrikt for blomster/knolle produksjon og distribusjon.

Sightseeing til Leiden og Amsterdam ble det også tid til. Amsterdam var en flott by med alle sine kanaler, sine foroverlente hus og red light district. Anne Francs hus ble også avlagt et besøk.

Søndag ble vi kjørt tilbake til vår Konstanse etter et fantastisk opphold i Noordwijk. Mandag kastet vi loss og satte kursen for Den Helder, mye rulling og lite vind. Fortøyde i den kongelige jackthaven utpå ettermiddagen. 

Her har vi ligget å ventet på god værmelding og den har vært sånn opp og ned, men vi har nå bestemt oss for å forlate Den Helder imorgen fredag kl.0600. Da settes kursen for Danmark muligens direkte til Norge. Jammen fikk vi besøk av tollere i dag og. Da de hørte at det var fjerde gang siden Frankrike, snudde de og sa det var greit.

The English Channel

Camaret Sur Mer er en liten by i Bretagne, litt sør for Brest. Her har de en flott marina med alle faciliteter. Vi ble møtt av en hyggelig franskmann, som i motsetning til Portugal og Spania ikke forlangte verken pass eller papirer. Bare finn dere en plass sa han, og det gjorde vi.

Utover kvelden og morgenen fyltes marinaen av seilbåter fra England og hele helgen var det storflagging i havna. Etterhvert fikk vi vite at det var dronning Elisabeths jubileum de feiret.

Værmeldingen var ikke så bra så vi tok fram syklene og etter å ha «peist» oss i noen lange oppoverbakker kom vi til toppen av klippene. Et stykke utover veien kom vi til fire flaggstenger med det franske, britiske, amerikanske og det norske flagget. Vi ble litt forbauset (og litt høytidelig). Det viste seg å være museum for  «Battle of the Atlantic» som var den lengste kontinuerlige militærkampanje under den andre verdenskrig. Navnet var selvfølgelig gitt av Churchill som også fastslo at alt som foregikk på land, til sjøs og i luften var avhengig av utfallet av Battle of Atlantic. Den Norske handelsflåte spilte en en stor rolle her. Det blir sagt at den var like viktig i Battle of Atlantic som RAF var i Battle of Britain. Den Norske handelsflåten var den fjerde største i verden og hadde de mest moderne skipene, spesielt tankskipene. En tredjedel av all oljen som ble fraktet under andre verdenskrig ble fraktet av norske tankskip. Av totalt 1378 norske skip ble 694 senket og 3700 norske sjøfolk omkom.

Innsatsen til norske sjøfolk under andre verdenskrig må aldri glemmes.

Etter å ha feiret dronning Elisabeth satte vi kursen for Roscoff som etter reklamen skulle ha en ny stor dypvannsmarina, åpnet i januar 2012. Strøm og tidevannstabeller ble studert og kl 0900 la vi i vei for å være inne før det ble mørkt. Vanligvis når vi kommer til havn ser vi etter seilbåtmastre for å lokalisere marinaen, her så vi ikke en eneste mast. Her skulle være en ny marina med plass til flere hundre båter, vi gikk nå inn likevel og fant marinaen men den var tydeligvis ikke åpnet enda. Det hadde meldt dårlig vær så vi gikk nå inn og fant oss en plass å fortøyde. Etterhvert kom det flere båter som søkte havn for det dårlige været.

Vi fikk en Belgisk båt ved siden av oss, vi kom godt overens med skipper Joost og mannskapet Michel og Jerome. Gjensidig visitt med «en lille» ble det også. Det var ingen landgang så første dagen fikk vi skyss av en båt fra arbeidsgjengen som jobbet med fullføringen av marinaen. Neste dag ble vi enige med våre belgiske venner om å dra på sightseeing til Morlaix, en by som ligger en halv times busstur inn i landet. Belgierne satte sin dingy på vannet og gikk i skytteltrafikk til land med oss. Det var laget en rampe (skråplan) så det var greit å komme på land, trodde vi. Men nei, den fransk havnekapteinen lot oss ikke få «atorisasjon» til å benytte rampen. Vi hadde en stordiskusjon med havnekapteinen og til slutt truet han med å sende oss til sjøs igjen, men da vi minte han på om internasjonal sjølov holdt han kjeft, frosken. Resultatet ble at vi måtte klatre opp kai leideren som var en 7-8 m opp. Etterpå måtte vi heise påhengsmotoren opp, og så dingyen. Det enkleste er det beste.

Etter en fin dag i Morlaix med våre belgiske venner dro vi tilbake til marinaen og da var det fjære å enda høyere å klatre. Michel gikk da opp på havnekontoret og forklarte at madame norvegienne hadde et handicap og i tillegg var redd for å klatre i høye leidere. Autorisasjon om å benytte rampen ble gitt. Mot havnekapteiner med markeringsbehov er det lov å bruke kvinnelist.

Den 10. juni kunne vi endelig forlate Roscoff og satte kurset for Guernsey. Her ble vi liggende med en pontong uten strøm og landgang og måtte ro i land her og. Her var det heldigvis egen kai for gummibåter. Guernsey er britisk og er en av kanaløyene sammen med Jersey, Sark og Alderney. Genseren stammer fra Guernsey. Navnet Guernsey er av gammel norsk opprinnelse. Øya er en taxfree øy, så dieselen var ganske billig. Det bor ca 65 000 mennesker her. Øya var okkupert under krigen og et besøk på okkupasjonsmuseet var ganske interessant, samtidig som vi fikk oss en busstur innover øya.

Etter tre netter på Guernsey satte vi kursen for Cherbourg. Farvannet mellom Alderney og fastlandet er kjent for den sterke tidevannsstrømmen. Joost, den Belgiske skipperen sa det er som en «vaskemaskin» selv uten vind. Det var ikke meldt vind i området, men det ble det selvfølgelig og vi fikk krappe bølger nesten til vi var framme i Cherbourg. Joost påsto at strømmen her var en av verdens sterkeste.

I Cherbourg var det bare å finne seg til rette i marinaen. Må si det er en befrielse å slippe det rennet med pass og papirer, registrering og dirigering. Her er det bare å finne den mest hensiktsmessige plassen. Cherbourg er en Titanic port i likhet med Southampton og Cork og hadde anløp her for den satte kursen for New York. Cherbourg er også verdens største kunstige havn. 

På grunn av den sterke vinden tok vi ned det norske flagget for ikke å få det ødelagt. På ettermiddagen sto det fem tollere på kaia å spurte hvor vi kom fra og hvor vi hadde vært på turen. De spurte høflig om de fikk komme ombord på inspeksjon og ville samtidig se pass og papirer. Spurte også om vi hadde noe å fortolle. Da vi sa at vi hadde 5 fl. vin og tre fl.whisky dro de på smilebandet. De var mer interessert i om vi hadde vært på Afrikakysten. 

Høsten kom tidlig i år lavtrykk med regn og vind står i kø i området for tiden, så her ser det ut for at vi blir en stund. I hvertfall til mandag, da blir det enten Le Havre eller Dieppe.

Goodbye Spain.

Mens vi lå i La Coruña og ventet på en gunstig værmelding benyttet vi tiden til å sykle litt rundt å utforske byen. Mange plasser står det A Coruña og vi fikk vite at A Coruña er Galicisk og La Coruña er Spansk. Vi fikk også vite at Galicisk er mye likt Catalansk og at Baskisk er nesten uforståelig for en fra Galicia. La Coruña er den nest største byen i regionen og er en viktig havneby på Atlanterhavskysten. Byen er også senter i regionen. Noen kjenner vel også fotballklubben Deportivo de la Coruña. Palacio de opera er gedigen, som i mange andre storbyer.

Torre de Hercules som ligger ca. 2,5 km uten for bysenteret er også et skue. Tårnet er et Romersk fyrtårn og har en høyde på 55 meter. Det er nesten 1900 år gammelt og var rehabilitert i 1791, det er også det eldste Romerske fyrtårn som er i bruk nå. Det lange parkanlegget mellom byen og havna var også imponerende.

Den 28.mai forlot vi La Coruña og kom til Viveiro sent på kvelden, det var ikke et menneske å se i marinaen og ingen svarte på vhf en. Porten var stengt så vi kom ikke på land. Vi så på værmeldinga enda en gang og bestemte oss for å gå over Biscaya neste dag. Neste dag la vi i vei på en godt å vel 300 mils seilas. Første døgnet fikk vi seilvind, men det neste døde den hen og det ble mest motor. Likevel hadde vi storseilet oppe nesten hele tiden.

Hele første dagen og natta hadde vi følge av delfiner. Neste dag fikk vi besøk av ei svale, den så ganske medtatt ut og ville absolutt ned i båten, klarte det til slutt, men ble hentet opp av Torill. På ruffen under et ullteppe fikk den hvile og satt der hele natta. Neste morgen fikk vi besøk av en due, den satt lenge å betraktet den syke svala. Etter at den kom fram fra ullteppet tok den seg et par flygerunder og kom tilbake, satte seg på dekket og døde. Dua hadde vi ombord til utpå kvelden, etter å ha blitt servert kokt ris og havregryn, forsvant den.

Den 1. juni på kvelden ankom vi Camaret sur Mer i Frankrike etter en flott overfart.

The Long coast of Portugal

Vi ankom Portimao og en høflig marinero anviste oss til resepsjonen for innsjekking. Etter å ha sett på værmeldingen bestemte vi oss for gå tidlig neste morgen med Cascais som bestemmelsessted ,135 NM, ca et døgn. Nøkkelkortet til port og dusjanlegg måtte leveres tilbake så vi måtte vente til kontoret åpnet kl.0900. Klokka ble ni, men ingen kontordamer var å se. De har vel forsovet seg, å jeg som trodde at Spania var manjana landet. Det var nu rart at alle tre hadde forsovet seg sa Torill, men de har vel kanskje ikke stilt klokka. Men du får gi de kjeft når de kommer, ja vær sekker. Bortimot ti gikk jeg opp til kontoret igjen, der traff jeg en portugiser som opplyste at de åpnet ikke før ni. Ja men klokka er jo ti nå sa jeg. Nei ikke her i Portugal var svaret. Det var vi som hadde glemt å stille klokka. Slukøret gikk jeg å leverte kortet. 

Vi satte kursen vestover og en liten bris tok oss mot Cabo Sao Vincente, men den døde fort hen og etter å ha rundet, ble det motvind igjen likevel brukte vi bare et døgn på turen og kom til Cascais før kl.0900. Vi bunkret, sjekket inn og forhalte til anvist plass. Høysesongen var begynt der så det var bare å punge ut. Flott marina og flotte fasiliteter, men i Cascais vil jo alle være. Sist vi var her ble vi avvist på grunn av Americas cup regatta. Det skulle også nå være regatta og superbåtene var begynt å ankomme. Vi traff igjen en russisk båt som vi lå på siden av i Crinian, for ca åtte mnd. Siden. Vi traff også S/y Freidig fra Bergen som var kommet opp fra Kanariøyene.

Kl.0700 neste morgen tok vi laust. Her kom marineroen å hentet nøkkel kortet før vi gikk så det ble ingen episode her. Vi rundet Cabo de Roca og kurset for Nazare en by vi har fått anbefalt. Her ble vi mottatt av paret Mike og Sally som driver marinaen her. Mike er pensjonert kaptein fra Irland og Sally er engelsk og her fikk vi for første gang informasjon på norsk. Marinaen her er litt sliten og pontongene er full av måseskitt på grunn av at fiskerihavna ligger like ved siden av. Men det er ihvertfall et yrende liv her. Legger merke til at fiskebåtene her er atskillig bedre bemannet enn i Norge. Den gamle delen av Nazare ligger på toppen av klippen nord for byen og det går en kabelbane opp dit. Det var spesielt å stå på overhengene å se rett ned på byen. Vi fikk med oss en katastrofeøvelse, simulert ulykke på kabelbanen. Stort oppbud av politi, ambulanser og sivilforsvar.

Etter tre dager hos Mike og Sally la vi kursen for Figueira Da Foz, her var vi innom på sørtur. Vi traff en bergenser som seilte alene og var på tur sørover på lykke og fromme. Fra Figueira tok vi en nattseilas til Baiona i Spania og det første vi gjorde etter ankomst var å storflagge og rope hurra fro 17. mai. I Baiona var det som ellers i Spania veldig godt opplagt for sykling. Vi syklet en lang tur og var innom det gjenoppbygde kapellet som piraten sir Francis Drake brant ned til grunnen. Vi var også og besøkte fortet som ligger på odden ved innseilingen.

Den første mars i 1493 seilte Capitan Martin Alonso Pinzon Karavellen «Pinta» inn til Baiona. Det første av de tre skipene til Columbus som kom tilbake fra vest India og fortalte om det nye landet de hadde oppdaget. «Niña, med Columbus ombord ankom Lisboa 3 døgn senere, men da hadde allerede nyheten om oppdagelsen av Amerika spredt seg. Det tredje skipet «Santa Maria» forliste i vest India og hele mannskapet på 39 måtte være igjen der. Det sies at «Pinta» var den beste seileren av de tre skipene til Columbus. Det var en meget interessant opplevelse å være ombord i replikaen til «Pinta» som var en tre mastet Caravelle 26 m lang, 6,6 m. bred og dypgående var 2,21 m. (30 cm mindre enn « Konstanse» ). «Pinta» hadde et totalt seilareal på 186 kv.m. (Bare 86 kv.m. mer enn «Konstanse») . Den hadde et mannskap på 26 og det ble sagt at alle sov på dekk, enten i en hengekøye eller i en krok i ly for vind og sjø. Ingen kom ned i rommet for der oppbevartes vin, vann og proviant, samt gullet og verdiene de hadde med seg fra det nye landet. Etter en tid i sjøen var vannet råttent og udrikkelig. Vinen var da det eneste de hadde å drikke for å få i seg nok væske. Ca 500 år før Columbus var det en norske som het Leiv Erikson som oppdaget Amerika og 500 år før det, var det en irsk munk som hette Brandon som gjorde det samme, men det er andre historier.

Neste havn vi besøkte var Portosin, der vi feiret min 65 årsdag på sørtur. Fra Portosin seilte vi forbi Cap Finisterre og ankom Muxia på ettermiddagen den 23/5. Sist vi var her var det nesten ikke mulig å gå på pontongene for måseskit og det var verken strøm eller vann, de sa at marinaen var forlatt(konkurs). Denne gangen var det reint og fint, strøm var det også, men fremdeles gratis. Vi utforsket Muxia og fant ut at det var en fin liten by med mange fine steinhus, spesielt malt mellom hver stein. Mange nye hus og reint og fint i gatene. Vi var også oppe på et berg som ga utsikt over byen og bukta. Vi var enige om at naturen her lignet mye på den norske (trur du vi har heimlengsel).

Neste dag tok vi laust tidlig og la kursen for La Coruña. De må ha vært mye uvær ute i havet for atlanterhavsbølgene som bygde seg opp var ganske svær. Etter å ha studert Met.no om beregning av signifikant bølge høyde, var vi enige om at det ihvertfall var noen som var en 7-8 meter. Vi var høyt oppe og langt nede. Torill syntes det var skummelt, men etterhvert snudde hun ryggen til når vi var nede i de største bølgedalene.

Den 24/5, nøyaktig et år etter vi hadde tatt på tur fra Bø surfet vi inn til La Coruña på store atlanterhavsbølger ( i den grad det går an å surfe på en 23 tonns Colin Archer, man må kanskje ha fantasien i orden her). Vi er nå ferdig med den lange Portugalkysten og er rundet nordspissen av Spania. Nok en milepel.

Innen for moloen ble vi møtt av en marinero i en Rib. som inviterte oss til hans marina, her skulle vi få det femte døgnet gratis. Her traff vi S/y Freidig fra Bergen igjen og når vi treffer noen norske må vi jo selvfølgelig invitere på et slag Mexican train. Fra La Coruña skal vi gå videre inn i Biscayabukta mot Gijon for så og krysse over mot Brest. Det blir litt kortere enn når vi for sørover, men da var vi jo fullt mannskap.

Exit Mediteranian

Å komme seg ut er ikke alltid like lett som å komme seg inn. Akkurat nå er det snakk om å komme seg ut av Middelhavet.

Etter at Torunn og Sigbjørn hadde reist heim og vestavinden hadde løyet sånn noenlunde, var det tid å ta farvel med Almerimar og det var ikke så vanskelig. Mandag den 16.4. slapp vi fortøyningene og satte kursen for Gibraltar, men vestavinden økte på og i tillegg ble strømmen sterkere etterhvert som vi nærmet oss stredet så vi svingte styrbord og anløp Fuengirola, der har vi vært før og er en by vi trives i. Vi ble der til lørdag og gikk videre til Estepona, en plass vi ikke har vært før. Estepona er en grei plass og marinaen var fin, fikk en flaske vin i gave hos sjefs marinerosen.

Søndag la vi kursen for Gibraltar, fin vind og medstrøm til å begynne med , men da vi nærmet oss Europa point begynte det å blåse vestavind og med tidevannstrømmen motsatte vei ble det et h-vettes kok. 40 knops vind og store bølger gjorde at farta ble ganske redusert, nede i under 1 knop gjør at man mister styrefarta. Mr.Perkins fikk yte litt ekstra og vi kom oss nu rundt på et vis. Vi var søkkvåte og slitne. Men i Queens quay marina var det «blekke stilla» og de skjønte ikke at vi hadde vært i uvær, men når Torill vridde vatnet av sitteputene, da forsto de.

Vestavinden fortsatte og i tillegg fikk vi regn, og mye regn, så mye har vi ikke opplevd siden vi var på Shetland. I Gibraltar ble vi liggende i en uke og vi fikk litt tid til å utforske plassen.

Gibraltar er som kjent Britisk og har vært det siden 1713 og ble kronkoloni i 1830. På fjellet «The Rock» lever Europas eneste stamme av ville aper og det sies at så lenge apene er der vil Gibraltar forbli Britisk. Vi tok minibuss på toppen (taubanen gikk ikke på grunn av for mye vind) og det var en selsom opplevelse for en som ikke er noe «for» høyder. På toppen kunne vi se havet på begge sider, fra bilvinduet. Men vi fikk nå sett apene og klappe dem fikk vi også, og selvfølgelig ta bilder. På nedturen fikk vi besøke den 12 km lange tunellen som huser kanonstillinger og soldatforlegning. Den ble påbegynt på slutten av 1700 tallet og naturligvis forbedret etterhvert. Alt er nedlagt og er kun en severdighet nå. Flyplassen ligger på grensen til Spania og veien går over rullebanen. Den blir avstengt hver gang det kommer eller går et fly. Flyplassen ble i sin tid bygget oppå en privat veddeløpsbane. Ellers er reden full av store skip som bunkrer og provianterer. Gibraltar har ca. 30 000 innbygger og de fleste er nok sysselsatt i det militære og en eller annen form for service til skipsfarten. 

Den 1.mai forlot vi Gibraltar og satte kursen for Barbate, vi sang litt på internasjonalen, men det hjalp ikke, vi fikk motvind allikevel. Strømmen går alltid østover midt i stredet, men inne ved land gjelder tidevannstrømmen. Tidevann og strømtabeller ble nøye studert før vi gikk, så vi hadde medstrøm endel av turen, men på atlanterhavsida fikk vi motstrøm, det ble en lang tur til Barbate. Tre timer mer enn da vi gikk inn. Turen fra Barbate til Cadiz neste dag gikk raskere, da seilte vi med 6 knop i gjennomsnitt og vi hadde en mye bedre ankomst enn sist.

Vestavinden begynte å blåse igjen så vi bestemte oss for å bli i Cadiz noen dager. Cadiz er en flott by, en av Spanias eldste, den ligger på en halvøy med en smal landtange og en bro som deler bukta i to. Folketallet i cadizbukta er ca. 400 000 hvorav 160 000 bor på halvøya. I følge historien var det Herkules som grunnla byen, han reiste noen store søyler her med inskripsjonen «Non Plus Ultra» for å stadfeste at her sluttet landet og det store havet begynte.

Spesielt for byen er alle utkikkstårnene «Torre Mirador». Her kunne handelsmennene se sine skip ankomme fra Amerika og andre verdensdeler, lastet med rikdom. Vi besøkte det høyeste «Torre Tavira» oppkalt etter den første vaktmannen Antonio Tavira. Her var det installert et kamera «camara obscura» som viste hele byen. Det optiske prinsippet er et rør med hull i som slipper lyset inn via  speil og linser. Et mørkt rom med en horisontal konkav skjerm. Kameraet (røret) dreies og det fokuseres ved å løfte og senke skjermen. Slik ser man byen akkurat som øyet til vaktmannen så det i kikkerten i sin tid.

Cadiz har mange flotte bygninger og Byens katedral og den røde teaterbygningen er verd et skue. Enig med Lord Byron som sa at: «Cadiz is the most beautiful town I ever beheld».

Mandag den 7/5 forlot vi Cadiz og kurset for Portimao og natt til tirsdag firte vi det Spanske og heiste det Portugisiske flagget.

Homeward bound

Etter at alle besøkende hadde reist heim, var det tid for å klargjøre båten for seiling igjen. Meningen var at vi skulle starte på tur den 1. april, men vi fant ut at vi måtte få med oss påska i Cartagena først. Påska i Spania feires med stor F. og her i Cartagena er det helt spesielt, sies det.

Her er det opptog/parader hver dag i hele påsken. Den første paraden begynte på fredag før palmhelga og siden har det gått slag i slag. Hele historien slik det står i Bibelen om påsken ble gjennomlevd og det siste vi bivånet var ihvertfall 1 km. langt. Det kom folk og statuer som enten ble båret eller gikk på hjul ut av alle sidegatene etterhvert som det skred fram. Et fantastisk show og en fantastisk opplevelse.

Havna er nå så smått begynt å tømmes for båter som skal videre. Richard og Carol gikk nordover for å seile kanalene gjennom Frankrike. John og Maggie for til Balearene. Sigbjørn og Torunn seilte av gårde på lørdag 31. sørover til Almerimar. Jørn og Hanne kom til Cartagena for å dra videre innover Middelhavet. Jørn og Hanne driver forlaget som lager havneguider og hadde med seg div. eksemplarer til oss, bla. Standing mast route gjennom Nederland. Stor takk til dem.

Søndag den 8. kl 0940 var det avgang Cartagena etter å ha ligget der i nesten et halvt år, det var ganske vemodig å forlate den fine byen, og mange venner møtte opp på kaien for å si farvel til oss.

Kl 1040 på mandag fortøyde vi i Almerimar 25 timer med motsjø, motvind og motstrøm. Det så ut som om gudene heller ikke ville at vi skulle forlate Cartagena. I Almerimar traff vi to norske båter foruten om «Goffy». Sigbjørn hadde havnet på sykehus med nyrestein, så det ble å dra på sykebesøk for oss. Han er nå utskrevet og begge tar fly heim. «Goffy» blir seilt til Norge av profesjonelle seilere fra England.

Her i Almerimar er det en flott marina med de fasiliteter som trengs, selve plassen er et typisk turistanlegg og står selvfølgelig i stor kontrast til Cartagena. Tror ikke jeg ville ha ligget her i 6 mnd. Stusslige greier. Værmeldingen melder stort sett sterk vestavind fram til mandag, da blir det sannsynligvis å sette kursen for Gibraltar.

Hello - Goodbye.

28. februar kom Oddveig og Trond på besøk. Trond er profesjonell sjåfør og fikk frisket opp i sine spanske kjøreegenskaper. Den 4. mars hadde vi tur til Torrevieja, der fikk vi hilse på Rikke og Ann-Christin, Marit og Ragnvald, Tore og Bjørg.
Neste dag for vi til Granada for å se på det gamle maurerslottet «Alhambra», og det var en flott opplevelse å se det «Røde slottet» som ligger på et platå litt i utkanten av byen. Alhambra ble bygget i tiden mellom 1248 til 1354, men ble skadet av jordskjelv i 1821 og gjenoppbyggingen begynte i 1828. Arkitekten Jose Contreras var ansvarlig for arbeidene og etter hans død overtok sønnen og barnebarnet.
Alhambra og Granada var verdt et besøk. Granada kalles forresten de syv dødssynders hovedstad. De syv dødssynder kan ikke direkte refereres til i Bibelen, men er noe den katolske kirke har «kokt» sammen. Og er det noen som ikke vet hva de syv dødssynder er så er det følgende:
Hovmod
Grådighet
Begjær
Misunnelse
Fråtseri
Vrede
Latskap

Etter å ha vandret en liten dag på slottet tok vi inn på hotell. Neste dag dro vi videre langs kysten før vi endte opp i Cartagena igjen. Den 10. mars reiste Oddveig og Trond heim til Tromsø igjen, vi hadde ei fin tid sammen og vi ble med dem til Murcia flyplass for å hente vår egen leiebil.
Den 11. hadde vi besøk av Bjørg og Tore, Marit og Ragnvald. Vi hadde lunsj ombord i Konstanse og etterpå hadde vi en liten byvandring sammen.
12. mars var vi å hentet Susanne, Robin og Andreas på Alicante flyplass og dagen etter hentet vi Stein-Tommy og Elise. Elise har vært heime i Norge i nesten 3 mnd. for å gå på skole. Det var veldig godt å se alle sammen igjen. Temperaturen er nå begynt å stige så det ble bading på Andreas og Robin nesten hver dag. Det så nå ut for at de trivdes her i Cartagena sammens med «the yachties». Den siste dagen de var her fikk de oppleve at det regnet her, det er skjeldent. Den 21. reiste de heim og som vanlig er det med tårer vi tar avskjed.
Etterhvert er vi nå begynt å bli vant til å si velkommen og adjø, men det er jo egentlig det beste med hele turen og få lov til å dele opplevelsene med familie og venner.
Stein Tommy ble værende til den 29. Han fikk nå feiret 38 års bursdag den 14. på onsdags BBQ. Han traff noen Cartagenesere som han ble venner med (vi også), Fernando og Maria, Cali og Nuria. St.Patrichs day ble feiret som seg hør og bør, på Irsk pub. Klokka var fire om morran før jeg rapporterte tilbake til mitt skip, de andre kom litt senere eller var det tidligere.
Torunn og Sigbjørn på s/y «Goffy» kom til Cartagena den 25. og fikk være med på onsdagens BBQ, de fikk også en innføring i det edle spillet «Mexican train» . På fredag forlot de Cartagena for å seile til Faro i Portugal, men måtte returnere for å få skiftet propellen. De er nå rapportert i Almerimar (AIS).
Vi for vår del er opptatt med klargjøring av båten for avgang etter påske. Propell og sjøvannsinntak ble rengjordt av dykker på lørdag, dekk, ruff og cockpit er pusset og oljet så det meste er klart for å begynne heimturen. Nå venter vi bare på «Bør» .
Ps. det er plass til et par seilere opp Portugal kysten, Biscaya og stande mast rute gjennom Nederland og videre.

The Yachts of Cartagena

Den 11. februar kom Heidi og Geir, Kristian og Kasper. Det var godt å se de igjen. Det er ca 7 mnd. siden vi så dem sist.

Tirsdagen for vi til Aitana safaripark, høyt oppe i fjellene øst for Alcoy og nord for Benidorm. Kjempeflott park som vi kjørte igjennom, ca 7 km. Mange eksotiske dyr som fikk se oss. To ganger kjørte vi gjennom, den andre gangen fikk vi være med på foringen. Det var ganske kaldt med is på vanndammene og snø i luften.

I Alcoy ble det bygd et Svensk/Norsk sykehus under den Spanske borgerkrigen. Holder akkurat nå på å leser historien om den norske deltagelsen i borgerkrigen.

Lørdag dro Geir heim for å komme seg på jobb mandag (noen må jo det også).

Det går nå en farsott av Mexican train spilling i havna for tiden (Domino spill med 12 øyne) og Heidi hadde med et sett til oss. Så nå spilles det både sent og tidlig. På søndag var det Boccia turnering, det var så artig at vi måtte å kjøpe vårt eget sett.

Tirsdag dro Heidi og guttan heim, kjempetrist, det er bare ett å si om det.

På torsdag var jeg på foredrag om foranledningen til den spanske borgerkrigen. Maggie Fowler (en seiler fra England) hadde tatt et kurs ved det åpne universitetet i Cardiff. Meget profesjonelt utført og veldig interresant.

Denne onsdagens grillfest ble arrangert av Lori og Wally fra båten «Dolittle» fra Canada. The lemon festival of the year, det er vist nok blitt en tradisjon. Tony fra båten «Hai Mei Gui» en gitarspillende Engelsmann laget en sang til alle seilerne i havna.

Cartagena lemon song, gjengis herved med tillatelse fra opphavsmannen.

When Hannibal he came to town
His ships brouth him by sail
He had thirty seven elephants
He knew he could`nt fail
The Romans followed close behind
They ruled with power and migth
They trew in bread and circuses
They knew that they were right

refreng: Lemon sharp, lemon bitter, lemon true.

Now the yachts have come to town

We are a mothly band
We spend our lifes upon the sea
Not sure about the land
Some are on a misson
Others on a quest
Some do seek a life of change
Some just want a rest

Ref: Lemon sharp- osv.

«Feijao» said let`s barbeque

Yachties gathered round
Beer and vine were opened
many a drop was downed
To cook it right said « Caridad»
The spit must go around
Leros kept watch underneath
He lay whithout a sound

Ref. Lemon sharp- osv.

The «Dolittles» arrived in France

Aboard their little ark
I think we're going to like it here
The passengers did bark
Merlot, Cremante, Dubonnet
They made their masters sigh
When Dubonnet said I'm top dog
She made her misteress cry.

Ref. Lemon sharp - osv

We travelled to La Union

Many folk did come
Twas organised like clockwork
By Attilla the Mum
Please to put your hats on
Be sure to stay in line
If you decide to misbehave
We'll leave you down the mine!

Ref. Lemon sharp - osv

The Vikings they are coming

Prepare for blood and strife
They'll take away your children
They'll steal away your wife
But «Havørn» and «Konstanse»
No need to be alarmed!
They've put away their helmets
And conquered us with charm

ref. Lemon sharp – osv.

«Kathleen Love» said time to play

Mexicano Trains
You'll very quiqly get the gist
You dont't need any party
«Kulkuri» did exclaim
Sardines on the barbie
(Let's hope they've fixed the drains!)

ref. Lemon sharp – osv.

The «Pelicans» have been at work

They're not a lazy crew!
They've taught us Spanish history
And told us who is who
«Mar Lena's» been stuck down below
Fixing their boudoir
They've spliced the lederhosen
The cat has jumped ashore

ref. Lemon sharp – osv.


The yachts of Cartagena
And we who live within
Whatever place we come from
Whatever song we sing
We've had a jolly time here
We just might come ag'in
We say to you and to our hosts
Good health, and skål, chin chin!

Sangen hadde urpremiere onsdag den 22. feb. Og ble fremført av Tony and the tenders. Tony (gitar) Clare, Carole, Gina, Susanne og Sally (sang).

Som dere forstår er det et flott miljø blant yachtiesene her i Yacht port Cartagena og høydepunktet i uka er uten tvil onsdagens barbeque. Her koser vi oss med god mat og drikke, utveksler erfaringer og løser verdensproblemer.Vi starter kl 14 og når grillingen er over tennes bålet, noen går og tar en «nap» utpå ettermidagen og noen holder ut til langt etter leggetid.

The Yachts of Cartagena :

S/y «Dolittle» er fra Canada. Lori og Wally har seilt i fem år i Europa og er nå på tur heim de har med seg hundene Merlot, Cremante og Dubonnet.

S/y «Hai Mei Gui» er fra England. Tony og Clare har seilt fra Thailand, der båten ble kjøpt og har vært på farten i tre år. De er nå reist heim til England og kommer tilbake hit utpå høsten. Skal skifte motor og deretter seile heim til England.
S/y «Kathleen Love» er fra England. Gillian og Graeme har vært jorda rundt og er nå på tur heim.
S/y «Burnout» er fra Sør Afrika. Roger seiler alene og er på tur inn i Middelhavet, til Israel.
S/y «Cariad» er fra England. Carole og Richard og er på ett års tur, og skal seile kanalene gjennom Frankrike heim til England.

S/y «Feijao» er fra Australia. Gina og Lenny har vært på farten noen år og skal over dammen og videre heim igjen. De har ennå en lang tur igjen.

S/y «Kendipi» er fra Østerike. Beate, Bernard og Alexander har seilt i Middelhavet i tre år og skal kanskje over til Caribien til vinteren.

S/y «Kulkuri» er fra Holland. Lisbeth og Hans har vært på tur et år og er også på vei over dammen. S/y «Mar Lena» er fra Tyskland. Farida og Hubert har vært på tur en stund og har visstnok tenkt å fortsette med det en stund til.

S/y «Maximillian» er fra England. Carole og Ian har seilt i Middelhavet en stund og er på tur østover nå.

S/y «Oxygenius» er fra Holland. Rien seilte til Middelhavet i vår og har tenkt å ta kanalene heim igjen.

S/y «Lazy Pelican» er fra England. Maggie og John har seilt i tre år og er på tur østover.

S/y «Sappire» er fra England med Gill og Martin ombord.

S/y «Jolli Jumper» med Allan og Sue og S/y Jambo med Caron og Bob. S/y «Vaitea» med Sally og John. Alle England, vet ikke så mye om deres planer.

S/y «Isola» er fra Sverige med Adam og Camilla ombord, tror de også skal over dammen.

S/y « Victory» Fra Bergen. Siri og Arne har seilt en stund her i Middelhavet de har en 52 fots Nauticat som nå er til salgs. De andre norske båtene, S/y «Goffy» fra Asker med Torunn og Sigbjørn. S/y Albatross fra Sandefjord med Hanne og Jørn. S/y «Havørn» med Emma, Elise, Joanne og Øyvind ombord pluss vår egen S/y «Konstanse» skal alle i løpet av våren seile heim til Norge.

Celebrations

Dikt fra Siri

Fra Vesterålen de for

omtrent senvåres i fjor

nå er de i Cartagena

med fjellsko på bena

og feirer dagen ombord.

Torill, Harald og vi alle er sammen

ombord er glede, fryd og gammen

vi feirer med bacalao en mass

og noe godt i hvert glass

mens Konstanse sørger for rammen.

Slik er det her på jord

når man bruker vennlige ord

man prater og blir kjente

og før man kan det vente

er man blitt bedt ombord

Jeg synes Torill er blitt yngre

og i hvert fall ikke tyngre

nå vil jeg jammensanten

utbringe en skål for jubilanten

Hurra, hurra for Torill

som er mer sexy enn 60.

Torill fylte år den 16. januar og bursdagen ble feiret over tre dager og selvfølgelig med bacalao a la Konstanse på menyen med tilbehør.

Søndag den 15de var Lenny og Gina fra Australia, Richard og Carol fra England og Emma, Joanne og Øyvind på besøk. Mandagen kom Siri og Arne, som eier båten «Victory» fra Bergen. Rien fra Holland og Wally fra Canada var her også. Alle koste seg med Torill's bacalao og Harald's akevitt. Joanne hadde med Devils egg og Wally Sushi.

Senere i uken hadde vi en feiring på restaurant Tio Andres sammen med Clare og Tony fra England.

La union er gruvebyen som ligger litt øst for Cartagena, ca 15 min med tog. Dit dro vi en dag for å se på de nedlagte gruvene. Det finnes en gruve som er ordnet for besøk av turister, den er ca 4000 m2 og 80m dyp. Vi ble først vist en film og etterpå tok vi tog opp til gruveinngangen. Vi ble guidet gjennom gruven, det var meget interressant det han hadde å fortelle om gruvedriften.

Vi kan godt trekke paralell til våre nessekonger med gruveeieren. Blant annet ble det fortalt at de som begynte å arbeide i gruvene ikke fikk lønn det første året, istedet fikk de matkuponger som de kunne benytte på markedet i byen. Hvem eide markedet? Jo selvfølgelig gruveeieren. Det ble også fortalt at eieren bestakk legen for å holde tett om at arbeiderne fikk lungesykdom. Slik at de kunne fortsette å jobbe til de stupte.

Gruvene ved La Union har brakt stor rikdom i tusener av år på bakgrunn av de store sølvforekomstene. Fønikerne var de første, ca 1000 år før kristus. Cartagenerne Industrialserte disse gruvene. Keiser Hannibal finansierte sitt korstog over Alpene med sin hær av elefanter, han beseiret romerne på dette korstoget.

La Union ble grunnlagt i 1868 og vokste seg ganske stor, den ble kalt «little San Fransisco» og ble etterhvert den største byen rundt Mar Menor. Det ble også begynnelsen på slutten for gruvedriften som opphørte noen år etter andre verdenskrig. Foruten om sølv ble det utvunnet tinn og bly og flere andre mineraler i disse fjellene.

Den 21. januar kom Sigbjørn og Torunn, som eier seilbåten «Goffy», tilbake en tur fra Oslo. De var her nede en liten uke og vi fikk være med på biltur til Lorca, den byen det gikk værst utover under jordskjelvet våren 2011. Torill observerte en del skader/sprekker på bygninger.

Den 29. jan. kom Wiveca og Jarle på besøk til oss. Det var fint vær på onsdagens grillfest, men torsdagen regnet det og ble kaldt igjen. Det har vært ganske kaldt de siste 14 dagene, men noen dager har det likevel kommet opp i 15-16 grader på dagtid. På natta har det vært kaldt, nede i 2 grader og vi har fyrt i parafinovnen i tillegg til elektrisk oppvarming.

Vi hadde en biltur til La Manga/Mar Menor, men der var det stille og dødt og nesten ikke et menneske og se. Turist plasser på vinteren er triste greier, takke meg til Cartagena. Søndagen reiste de heim igjen, tiden går fort i godt selskap og avskjeden kommer brått.

Da er det bare og ordne til neste besøk som kommer på lørdag. Heidi med sin familie kommer og vi gleder oss stort.

Merry Christmas and happy new year.

Feliz navidad y prosperos años.
Det har vi feiret etter beste evne, men uten familie og venner blir det naturlgvis ikke det samme. Vi har «skypet» og har nå fått sett de på skjermen så det hjelper jo litt.
Lillejulaften spiste vi grøt sammen med mannskapet på Havørn og etterpå hørte vi på radio Bø og hadde dem på tråden så vi fikk sendt hilsen til kjente og kjære.
Julaften hadde vi julelunsj på kaia og i marineriaen (kontor og garasje til de havneansatte). Vi var ca 20 stk. fra fem nasjoner. Mye god mat og været var så fint at vi satt ute og spiste. Etterpå gikk hver til sitt. Julemiddagen ble inntatt ombord på Konstanse, Pinnekjøtt og Ribbe med tilbehør. Pakke åpningen foregikk ombord på Havørn. Alle fikk det de ønsket seg. Og det var den julaftenen akkurat som alle andre julaftener. Første juledag spiste vi kalkun på Havørn, så vi lir ingen nød i matveien.

Før jul og i romjula har det vært ganske mange kulturelle arrangementer på forskjellige plasser i byen, spesielt på plaza San Fransisco (liten park/ plass midt i byen) her har det vært forskjellige konserter, orkester, kor og skolebarn som har opptredd med sang og musikk. Teater for store og små har det også vært. På Plaza San Fransisco var det laget en gedigen installsjon som illustrerte julens budskap.
Var på en flamenco konsert (gitar og sang) i regi av røde kors, veldig bra gitar spill og helt spesiell sang/stemmebruk.
Vi har nå trimmet litt i rom jula også, har fått med oss et par fra Essex i England på trimturene våres. De er i omtrent samme kondisjon som oss og det er jo litt viktig.

Nyttårsaften ble også feiret hos marinerosene, vi var 35 stk. fra 10 forskjellige nasjoner. Alle bidro med mat fra sitt land, Torill vartet opp med Bacalao a la Konstanse, suksess. Ellers var det mange spennende rettet på menyen. Det var en flott fest og noen holdt det gående til langt uti 2012.
Andre Januar var vi på nyttårskonsert i El Batel (konserthuset som ligger ovenfor havna). Der var det samlet ca 1000 stk. i sal A for å oppleve Orquestra sinfonica Ciudad de Elche. Det ble en fantastisk opplevelse. Programmet inneholdt Stravinsky (litt tungt) Henry Tomasi med ung solist på saxofon. Brams, Borodin, Dvorak og selvfølgelig Strauss til slutt. To ekstranummer måtte til før vi ga oss. Det var flott å oppleve konsert i El Batel, dit skal vi flere ganger.
Den 8. jan. hadde vi 40 års bryllupsdag og det ble feiret på en fin restaurant (Tio Andres) sammen med Emma, Joanne og Øyvind. Nu skal vi ganske snart ha ei feiring til ombord i Konstanse. Da blir det Grande Fiesta når Torill fyller år. Det e nu ikkje asæstyrt ennu, kommer tilbake til det senere.