The English Channel

Camaret Sur Mer er en liten by i Bretagne, litt sør for Brest. Her har de en flott marina med alle faciliteter. Vi ble møtt av en hyggelig franskmann, som i motsetning til Portugal og Spania ikke forlangte verken pass eller papirer. Bare finn dere en plass sa han, og det gjorde vi.

Utover kvelden og morgenen fyltes marinaen av seilbåter fra England og hele helgen var det storflagging i havna. Etterhvert fikk vi vite at det var dronning Elisabeths jubileum de feiret.

Værmeldingen var ikke så bra så vi tok fram syklene og etter å ha «peist» oss i noen lange oppoverbakker kom vi til toppen av klippene. Et stykke utover veien kom vi til fire flaggstenger med det franske, britiske, amerikanske og det norske flagget. Vi ble litt forbauset (og litt høytidelig). Det viste seg å være museum for  «Battle of the Atlantic» som var den lengste kontinuerlige militærkampanje under den andre verdenskrig. Navnet var selvfølgelig gitt av Churchill som også fastslo at alt som foregikk på land, til sjøs og i luften var avhengig av utfallet av Battle of Atlantic. Den Norske handelsflåte spilte en en stor rolle her. Det blir sagt at den var like viktig i Battle of Atlantic som RAF var i Battle of Britain. Den Norske handelsflåten var den fjerde største i verden og hadde de mest moderne skipene, spesielt tankskipene. En tredjedel av all oljen som ble fraktet under andre verdenskrig ble fraktet av norske tankskip. Av totalt 1378 norske skip ble 694 senket og 3700 norske sjøfolk omkom.

Innsatsen til norske sjøfolk under andre verdenskrig må aldri glemmes.

Etter å ha feiret dronning Elisabeth satte vi kursen for Roscoff som etter reklamen skulle ha en ny stor dypvannsmarina, åpnet i januar 2012. Strøm og tidevannstabeller ble studert og kl 0900 la vi i vei for å være inne før det ble mørkt. Vanligvis når vi kommer til havn ser vi etter seilbåtmastre for å lokalisere marinaen, her så vi ikke en eneste mast. Her skulle være en ny marina med plass til flere hundre båter, vi gikk nå inn likevel og fant marinaen men den var tydeligvis ikke åpnet enda. Det hadde meldt dårlig vær så vi gikk nå inn og fant oss en plass å fortøyde. Etterhvert kom det flere båter som søkte havn for det dårlige været.

Vi fikk en Belgisk båt ved siden av oss, vi kom godt overens med skipper Joost og mannskapet Michel og Jerome. Gjensidig visitt med «en lille» ble det også. Det var ingen landgang så første dagen fikk vi skyss av en båt fra arbeidsgjengen som jobbet med fullføringen av marinaen. Neste dag ble vi enige med våre belgiske venner om å dra på sightseeing til Morlaix, en by som ligger en halv times busstur inn i landet. Belgierne satte sin dingy på vannet og gikk i skytteltrafikk til land med oss. Det var laget en rampe (skråplan) så det var greit å komme på land, trodde vi. Men nei, den fransk havnekapteinen lot oss ikke få «atorisasjon» til å benytte rampen. Vi hadde en stordiskusjon med havnekapteinen og til slutt truet han med å sende oss til sjøs igjen, men da vi minte han på om internasjonal sjølov holdt han kjeft, frosken. Resultatet ble at vi måtte klatre opp kai leideren som var en 7-8 m opp. Etterpå måtte vi heise påhengsmotoren opp, og så dingyen. Det enkleste er det beste.

Etter en fin dag i Morlaix med våre belgiske venner dro vi tilbake til marinaen og da var det fjære å enda høyere å klatre. Michel gikk da opp på havnekontoret og forklarte at madame norvegienne hadde et handicap og i tillegg var redd for å klatre i høye leidere. Autorisasjon om å benytte rampen ble gitt. Mot havnekapteiner med markeringsbehov er det lov å bruke kvinnelist.

Den 10. juni kunne vi endelig forlate Roscoff og satte kurset for Guernsey. Her ble vi liggende med en pontong uten strøm og landgang og måtte ro i land her og. Her var det heldigvis egen kai for gummibåter. Guernsey er britisk og er en av kanaløyene sammen med Jersey, Sark og Alderney. Genseren stammer fra Guernsey. Navnet Guernsey er av gammel norsk opprinnelse. Øya er en taxfree øy, så dieselen var ganske billig. Det bor ca 65 000 mennesker her. Øya var okkupert under krigen og et besøk på okkupasjonsmuseet var ganske interessant, samtidig som vi fikk oss en busstur innover øya.

Etter tre netter på Guernsey satte vi kursen for Cherbourg. Farvannet mellom Alderney og fastlandet er kjent for den sterke tidevannsstrømmen. Joost, den Belgiske skipperen sa det er som en «vaskemaskin» selv uten vind. Det var ikke meldt vind i området, men det ble det selvfølgelig og vi fikk krappe bølger nesten til vi var framme i Cherbourg. Joost påsto at strømmen her var en av verdens sterkeste.

I Cherbourg var det bare å finne seg til rette i marinaen. Må si det er en befrielse å slippe det rennet med pass og papirer, registrering og dirigering. Her er det bare å finne den mest hensiktsmessige plassen. Cherbourg er en Titanic port i likhet med Southampton og Cork og hadde anløp her for den satte kursen for New York. Cherbourg er også verdens største kunstige havn. 

På grunn av den sterke vinden tok vi ned det norske flagget for ikke å få det ødelagt. På ettermiddagen sto det fem tollere på kaia å spurte hvor vi kom fra og hvor vi hadde vært på turen. De spurte høflig om de fikk komme ombord på inspeksjon og ville samtidig se pass og papirer. Spurte også om vi hadde noe å fortolle. Da vi sa at vi hadde 5 fl. vin og tre fl.whisky dro de på smilebandet. De var mer interessert i om vi hadde vært på Afrikakysten. 

Høsten kom tidlig i år lavtrykk med regn og vind står i kø i området for tiden, så her ser det ut for at vi blir en stund. I hvertfall til mandag, da blir det enten Le Havre eller Dieppe.

Goodbye Spain.

Mens vi lå i La Coruña og ventet på en gunstig værmelding benyttet vi tiden til å sykle litt rundt å utforske byen. Mange plasser står det A Coruña og vi fikk vite at A Coruña er Galicisk og La Coruña er Spansk. Vi fikk også vite at Galicisk er mye likt Catalansk og at Baskisk er nesten uforståelig for en fra Galicia. La Coruña er den nest største byen i regionen og er en viktig havneby på Atlanterhavskysten. Byen er også senter i regionen. Noen kjenner vel også fotballklubben Deportivo de la Coruña. Palacio de opera er gedigen, som i mange andre storbyer.

Torre de Hercules som ligger ca. 2,5 km uten for bysenteret er også et skue. Tårnet er et Romersk fyrtårn og har en høyde på 55 meter. Det er nesten 1900 år gammelt og var rehabilitert i 1791, det er også det eldste Romerske fyrtårn som er i bruk nå. Det lange parkanlegget mellom byen og havna var også imponerende.

Den 28.mai forlot vi La Coruña og kom til Viveiro sent på kvelden, det var ikke et menneske å se i marinaen og ingen svarte på vhf en. Porten var stengt så vi kom ikke på land. Vi så på værmeldinga enda en gang og bestemte oss for å gå over Biscaya neste dag. Neste dag la vi i vei på en godt å vel 300 mils seilas. Første døgnet fikk vi seilvind, men det neste døde den hen og det ble mest motor. Likevel hadde vi storseilet oppe nesten hele tiden.

Hele første dagen og natta hadde vi følge av delfiner. Neste dag fikk vi besøk av ei svale, den så ganske medtatt ut og ville absolutt ned i båten, klarte det til slutt, men ble hentet opp av Torill. På ruffen under et ullteppe fikk den hvile og satt der hele natta. Neste morgen fikk vi besøk av en due, den satt lenge å betraktet den syke svala. Etter at den kom fram fra ullteppet tok den seg et par flygerunder og kom tilbake, satte seg på dekket og døde. Dua hadde vi ombord til utpå kvelden, etter å ha blitt servert kokt ris og havregryn, forsvant den.

Den 1. juni på kvelden ankom vi Camaret sur Mer i Frankrike etter en flott overfart.