The Mediterranian

Tidlig på søndagsmorraen 0615 forlot vi Oeiras marina som ligger i utløpet i elva Tejo ved Lisboa. Kursen ble satt mot byen Sines ca 60 nm sørover kysten. Vi ankom Sines kl 1515. I Sines var det festival (noe religiøst) alle butikkene var stengt både søndag og mandag. Taxi var ikke å oppdrive for å dra ut av byen for å gå på butikk. Byen Sines er fødebyen til Vasco da Gama som var den første europeer som seilte rundt Afrika og fant sjøveien til India. Byen har en stor havn med tankterminal og terminal for bulkskip. Fin badestrand like ved marinaen.

Neste dag kl.0730 bar det videre mot Lagos på Algarvekysten. Siden avgangen i Kinsale-Ireland har vi hatt sjøen (bølgene) på låringen (aktenfor tvers), det er ugunstig på denne type båt med hensyn til slingring. Robin og Andreas fikk hver sin loskøye, Robin i sb og Andreas i bb, det virket som de hadde det ganske bra langs hele Portugals kyst med atlanterhavsbølger rullende inn konstant. Vi har hatt det fint sammen med Susanne, Ivar Åge, Robin og Andreas, men plutselig var det tid for dem å reise hjem og onsdag den 16 aug. var det avskjed. Det ble litt tårer i cockpiten den kvelden. Nå er det bare oss gamlingan igjen og det er første gang vi er alene ombord siden Bergen.

I dag den 18 aug. setter vi kursen mot Spania. Kl. 1300 kasta vi loss og satte kursen for Chippiona som ligger litt nord for Cadiz. Vi hadde en fin nattseilas og kom til Cippiona på formiddagen. Ved innløpet til marinaen ble vi stående på grunn (i Reeds bibel sto det 4 mtr). Vi praiet en fiskebåt som tok tamp i oss og slepte baugen til side slik at vi fikk vann under kjølen. Vi kom oss fort ut i rent farvann og satte kursen for Cadiz.

Da vi nærmet oss Cadizbukta fikk vi en levantes i nasen (storm fra øst). Før vi kom inn til havna mista vi gummibåten som vi hadde på slep. Vi kom oss til slutt inn på havna etter fem timer, nesten dobbelt så lang tid som normalt. Vi sonderte terrenget og fant ut at det var for farlig å gå inn i en av de to marinaene i havna og gikk i stedet til en kommersiell kai. Da vi prøvde å legge til var det ingen som ville ta tampene våre, derimot sto det en politimann å jaget oss vekk. Jeg ropte at dette er en nødsituasjon (vi hadde tau på propellen), men han hørte ikke på det. Håper jomfru Maria vil sparke han i ræva når den tid kommer. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å forlate og gikk ut på havna for å roe oss litt ned. Vi tok noen runder og fant ut at vi skulle prøve å gå inn i den ene marinaen, det blåste da 50 knop så vi lå skjinnflat ute på havna. Torill gjorde alt klart for fortøying og sto klar med aktertampen, vi har bare en sjanse var beskjeden. Vi måtte ha bra fart for å få styring, tok peiling på kaia og Torill hoppa i land som ei katte og fikk fast tampen, vi var berga!

Etter at vi hadde fortøyd kom det to marineros (marina ansatte) ned på kaia. De fikk straks navnene Pompel og Pilt, (en stor og en liten). Vi fikk beskjed at vi straks måtte komme på kontoret med pass og papirer, da vi kom dit fikk vi beskjed av ei sur berte at vi måtte flytte båten lengre inn i marinaen i en bås. Da blei æ førbainna og Torill sa etterpå at jeg snakket med store bokstaver når jeg forklarte henne at dette er en tung og umoderne båt som er vanskelig å manøvrere. Vel hun strakk seg så langt at vi bare måtte flytte på innersiden av piren der vi lå, og med hjelp fra Pompel og Pilt gikk det bra. Senere på kvelden fikk vi besøk av Ulf, en svenske som bor i Malaga sammen med sin spanske kone Sara, kom for å «Uppskatta er manøver nær ni landat». Senere kom det flere og berømmet vårt gode sjømannskap, så det var ikke måte på. Capitan de club Nautico sa «I watch your landing in the storm yesterday, perfect».

Vi traff også et hollansk par i ei Risørskjøyte som hadde seilt i ti år i middelhavet, fikk mange gode tips der. Tross vårt ublide møte med Cadiz viste det seg at det var en flott by med sine smale gater og mange plazaer med butikker og kafeer. Byen ble grunnlagt for 2000 år siden av Venetzianerne og ligger på en halvøy slik at den kan ikke bli større. Den ligner mye på Havana med sin malecom (promenade mot sjøen) og er så og si bilfri. Vi håper å komme tilbake dit en gang.

Etter tre dager i Cadiz gikk vi videre til Barbate for å vente på «høvan» til å gå gjennom Gibraltar stredet. Sammen med Havørn og Dolphin (Amerikansk) gikk vi gjennom stredet med god vind og strøm 9 knop med motor og seil og 6,5 med bare seil. Anløp Gibraltar på ettermiddagen og foretok vår første middelhavs fortøying (bakfortøyd), litt vanskelig men det gikk nå det også. Gibraltar hører til Storbritania så lenge apene fins i fjellet sies det. Gibraltar ble tatt av britene i 1773 og de har beholdt det siden. Det er 26000 inbyggere her og de fleste er nok ansatt innen militæret. Queensway marina var en fin marina og ikke så veldig dyr. Vi ble der i tre dager og turen gikk videre til Fuengirola en typisk turist plass i Spania, fin marina og hyggelig «marinero» Paco tok godt imot oss, ikke så dyrt her heller. Men det var neste plass vi kom til, Marina del este puerto de la Mona, her var det omtrent dobbelt så dyrt som forrige plass.

Den 30 aug. Bestemte vi oss for å ta en lang etappe til Kartagena som ligger på Costa Blanca, vi regner med å komme dit i fem tida i dag. Kartagena er en by som vi ønsker å utforske, så her blir vi nok noen dager.

My crew is the best crew, i love my crew.

4 aug. om kvelden kom vi til Porto i tett tåke. Torill og Einar holdt utkikk, Einar på bakken og Torill på s/b side. Da vi kom inn i moloåpningen så jeg noe stort mørkt i baugen, jeg ropte til Einar om han så hva det var. Etter en stund fikk jeg svar «det e jo en stor hælvetes båt og han kjæm fan mæ rett i mot oss. Jeg tørna straks til b/b for å komme bak molokanten, men så allerede da at det var en stor tankbåt som lå fortøyd på terminalen bak moloen. En skummel opplevelse da, men vi flirt godt etterpå. Tåka lettet etterhvert og vi gikk inn i marinaen og fortøyde. Frida var allerede ankommet og vi fikk førstehånds opplysninger om byen Porto og omegn.

Dagen etter tok vi turen til Porto sentrum, det var en flott by med mange gamle ærverdige bygninger og smale gater med mange interessante butikker. I Portugal fikk vi merke et gufs fra Salazartiden.

Politi ombord og full innklarering med passkontroll og hele pakka, og jeg som trodde Portugal var med i Schengen samarbeidet? Ellers er det hyggelige folk her i Portugal. Mye fint å se og mye fint vær.
Den 6 aug. var det tid for Einar å mønstre av og klokka 5 om morran tok vi avskjed med han. Senere på ettermiddagen kom Susanne, Ivar, Robin og Andreas, det var kjempeflott å se dem igjen. Den 7 aug. gikk vi videre til Figueira da Foz, mye tungsjø og noen ble sjøsyk, men det ble bedre etterhvert. Figueira da Foz er en typisk kystby med fiskerihavn og kommersiell havn og litt turisme.
For å komme unna den kraftig vinden (solgangsbrisen) ble vi enige om å gå videre på natta til neste plass, Peniche som ligger ca 60 nm sørover. Vi kom dit klokka 10 på formiddagen og bra lei av slingring (Atlanterhavsbølger på låringen). I Peniche var det selvfølgelig passkontroll og full gjennomgang av «skipets papirer».
Havørn fortsatte videre mot Cascais utenfor Lisboa, men der var marinaen full pga.at Americas cup hadde seilas der. De gikk videre og fant en fin marina i Oeiras, litt nærmere Lisboa. Tidlig neste dag kl.6 gikk vi videre mot Lisboa, fint vær men lite vind som økte litt etterhvert og etter å ha rundet Cabo da Rocka hadde vi god driv med frisk bris/liten kuling aktenfra. Vi anropte Oeira marina og ble godt mottatt av marinapersonal og mannskapet på Havørn.
I går var vi på bytur i Lisboa og det var omentrent som for førti år siden, det var kommet en ny traverskran på Lisnave (skipsverftet). Kristusstatuen og «golden gate brua» sto der fremdeles. I morgen tidlig går vi videre til Sines og videre innover Algarvekysten mot Gibraltar.

My crew is the best crew

I Kinsale ble vi liggende i 10 dager, det ble ingen tur til Dingle med Konstanse, istedet tok vi bussen og installerte oss hos Nettie på Dingle Bay Hotel. Vi fikk god mottagelse i Dingle og traff noen kjente der (var på byen med Maura og drakk Guinness). Det var artig å være tilbake i min og Knut's «second homeplace».

Den 22. juli kom Einar Botnmark og da var det bare å gjøre sjøklart for overfarten til La Coruna i Spania. Avgang kl.1545 sjøvakter ble satt, Torill og Harald på 8-2 vakta og Einar og Kjell-Ottar på 2-8 vakta, Solfrid var (slingermann). Værmeldingen for uken var bra, Laber V- og NV bris, men værmeldinger holder vanligvis ikke stikk, vi fikk mer vind og det var mye opplett. Turen gikk fint uten de store utfordringene.

Matlagingen gikk over all forventning, men det værre med serveringen (Solfrid fikk maten i fanget to ganger), masse fliring av den amatørmessige matserveringen. Hadde også en skummel opplevelse med eksos i maskinrommet (eksosslangen var lekk).

Under overfarten hadde vi følge av Havørn og da vi kom inn på kursen til separasjonssonen for nord/sør trafikken holdt de på å bli nedrent av et stort Containerskip. Vi var snar å sette kursen østover slik at vi kom innenfor trafikkstrømmen. Ellers så vi mange delfiner og blåstet til kval. 3,5 dag brukte vi på overfarten og vi kom velfødd og velberget inn til La Coruna den 26 juli like før daggry. I La Coruna ble vi liggende til den 29.

Solfrid og Kjell-Ottar mønstret av for å ta en uke på Algarve kysten, vi har hatt det fint sammen med dem med mange artige opplevelser. Samme dag kastet vi loss å gikk vestover med bra vær men etterhvert ble det mer sjø og vi fikk havari på styresylinderen så vi måtte styre for hand. Vi gikk da inn til en liten plass som heter Malpica som viste seg å være en liten fiskerihavn og lite egnet for oss så vi besluttet å gå videre. Etter å ha montert sjøsykeplaster på alle tre, stakk vi ut forbi moloen og da traff vi de STORE bølgene, de største jeg har sett på Konstanse, kan godt innrømme at jeg var redd for at motoren skulle stoppe da. Det ble bedre da vi forandret kurs og vi fikk bølgene på tvers.

Vi fortsatte mot Muros og kom dit på ettermiddagen, men der var for mye vind for å legge til, så vi gikk til nabohavnen Mugia som hadde en ny marina som var forlatt (konkurs), her lå vi sammen med Frida. Var på land å feiret Mugia festival sammen med de innfødte. Neste dag gikk vi videre sammen med Frida og tok fast i Portofino, der feiret vi min 65 års dag og her møtte vi sydens sol og varme. Den 31. gikk vi til Baiona, en flott plass med mange fine strender. Havørn var litt etter oss og ankom samme natt. Vi besluttet å ligge her en stund for å få skiftet eksosslangen. Det viste seg at Øyvind kjente en kar som kjente en annen kar som jobbet i Vigo for et norsk rederi. Pål Myrvold heter han og han satte seg i sving for å få tak i slange til oss, slangen kom med rederiets agent dagen etter. Snakk om service. Dagen etter kom Pål på besøk og det viste seg at han hadde vært på besøk hos kjenninger på Ramberg. Verden er ikke så stor som man tror. Den 4. aug. etter at vi hadde skiftet eksosslange og dieselfilter gikk vi videre til Porto i Portugal. Her skal Einar mønstre av og Susanne og familie mønstre på.

Slain`te

8/7

I East harbour ble vi fortøyd ved en spuntvegg (korrugerte stålplater), ikke noe særlig når forskjellen på flo og fjære er 3,5 mtr. Uten strøm, vann og andre faciliteter er det den dårligste plassen vi har ligget på hele turen. Fordelen var at vi lå nært byen.

Vi benyttet anledningen til å klargjøre båten for nytt mannskap. Utpå kvelden kom Solfrid og 

Kjell – Ottar. De kom med drosje fra Glasgow. En sjåfør som overhodet ikke var kjent i Greenock, fant ut at han var manisk depressiv. Han ville selvfølgelig ikke høre på en bøfjerding som prøvde å geleide han. Etterhvert klarte han å finne East India harbour. Dagen etter spaserte vi bort til James Watt harbour for å kikket på Tall ships sirkuset, mange flotte skip og skuter og en masse folk.

Vi forlot Greenock på ettermiddagen og gikk til Largs marina, et lite stykke sør. Flott marina og hyggelige folk, det var «no problem» å få bunkers på søndagsmårran før vi satte kursen mot nord Irland og Bangor, like utafor Belfast. Hadde kontakt med Havørn som lå i Toon og ble enig om å møtes i Bangor.

Vi hadde en fin seilas fra Largs til Bangor, bra vær, men endel straum. Midt på fjorden (north channel) reiste det seg en straumskavel som kom rett ned i skolten på Kjell-Ottar, han var fullstendig uforberedt og sto der som et vått spørsmålstegn. Cockpiten fyltes med vann og Solfrid ble buksblaut. Hadde oss en god latter etter denne episoden. Resten av turen var det flatt hav og når vi kom til Bangor møtte vi kameratbåten vår Havørn.

Dagen etter, 11/7 tok vi toget til Belfast, spiste lunsj og tok en sigthseeingtur med buss rundt i byen.

Nord Irland er jo kjent for uroligheter gjennom mange år og spesielt Belfast. Dagen etter, den 12. skulle Oransjeordenen ha demonstrasjon og vi ble frarådd å være i byen da. 

12/7 gikk vi fra Bangor med kurs for Republikken Irland, tvers av the Fort heiste vi det Irske flagget og vi var endelig i Irland. Vi satte kursen for Arklow og etter en lang vakker nattseilas gikk vi inn elveløpet i Arklow, der var det selvfølgelig fullt med flytbryggen og vi måtte fortøye med spuntveggen igjen.

Havørn kom inn etter oss og fikk et stort dekk på propellen, Øyvind fikk tak i dykker og han fjernet det, heldigvis ble det ingen skade.

Fra Arklow seilte vi videre til Kinsale, det ble et slitsomt døgn med motvind og stamping. Nå ligger vi å venter på bedre vær for å fortsette til Dingle.

Great days

23 juni.

Endelig kom Heidi og guttan som vi har venta på – Stor gjensynsglede. Vi ble liggende i seaport marina til dagen etter og begynte på de første slusene i kanalen som fører opp til Loch Ness. Vi la oss til i Fort Augustus i sørenden av innsjøen og ble liggende der et par dager. Vi så lite til Nessie, bare en liten del av halen. Fort Augustus var en koselig liten plass. Etterhvert gikk vi videre og la oss til i Loch Oich, kanalens høyeste punkt, 33moh. Geir og Kristian var på en tennisbane inne i granskogen og spilte, de ble nesten oppspist av mygg. Neste dag gikk vi videre mot Loch Lochy, hadde litt problem med en sur brovakt på Laggan brigde som syntes Konstanse var litt for sein i vendinga. Vi gikk helt fram til Neptunes staircase, den bratte nedstigningen mot havet og la oss til der. Hadde oss en tur inn til byen, Fort Williams, som ligger ved foten av Ben Nevis.

Caledoniakanalen: Great Glen heter forkastningen som nesten deler Skottland i to. I dalen som ligger midt i forkastningen ligger Caledoniakanalen. Byggingen startet i 1804 og det tok 18 år å fullføre den. Thomas Telford var Chief Engineer og kanalen kostet 912 000 pund. Det er 10 svingbruer og 42 par sluseporter (29 sluser). Kanalen starter i Inverness og ender i Corpach, og er 60 miles lang (96,5 km.).

I Inverness traff vi s/y Frida fra Stavanger en ny flott aluminiumsbåt som er på jordomseiling. Vi ble gode busser med mannskapet ombord, skipperen var en gammel «Rekstenmaskinist» som meg selv, så det ble jo selvsagt litt mimring. Vi seilte sammen med dem gjennom Caledoniakanalen og Crinankanalen og skilte lag i Ardrishaig. Vi håper å treffe dem igjen.

Crinankanalen: Denne kanalen kalles perlen blandt kanalene i Storbritania. Kanalen ble bygget i 1793 til 1801, med modifisering i 1816 og igjen mellom 1930 og 32.

Det er 15 sluser og 7 svingbroer og kanalen er ca 15 km lang og går fra Crinan i vest til Ardrishaig i øst.

Å seile gjennom Crinan kanalen var en vakker (og strevsom for mannskapet) opplevelse. Slusene måtte vi operere selv. Kristian og Kasper åpnet å stengte slusene som om de ikke skulle ha gjordt annet. Kristian og Astrid (mannskap på «Frida») ble et skikkelig team. For å åpne selve sluseportene måtte det mer kjøttkraft til, så her trådde Geir og Torill og mannskapet på Frida til.

Vi ble liggende en dag i Ardrishaig for å utforske pub og restaurantlivet der.

Søndag den 3/7 gikk vi fra Ardrishaig og ute i fjorden fikk vi fin seilvind, det fikk ca. 60-70 andre seilbåter også som var ute på søndagstur i finværet. Vi stoppet i Kip marina i Inverkip og ble liggende over natta der. Skottlands fineste marina sto det skrevet.

Dagen etter gikk vi til Greenock og la oss i James Watt marina, splitter ny og vert for Tall ships race. Der fikk vi besøk av en fotograf som ville ta bilde og intervjue oss. Vi opplyste at vi kun var der for å skifte mannskap. Ok sa han, but you are the first real boat visiting the harbour. Han fikk ta bildene og Kasper, Kristian og undertegnede gjorde oss veldig til i kasjettluene våre.

Kasper, Kristian, Heidi og Geir reiste heim i går(5/7). Det var veldig trist å se at de dro. Vi har hatt en fantastisk tur sammens med dem, fine dager og flotte opplevelser.

Nå ligger vi i East India harbour og venter på nytt mannskap, som er Solfrid og Kjell-Ottar.

Challenging Waters

Torsdag 17/6 på morgen prøvde vi å gå ut fra Lerwick, men etter å ha gått ut til fyret på Bressay fant vi ut at det var best å snu. Værmeldingen for dagen etter var bedre så vi bestemte oss for å gå tidlig neste morgen. Klokka halv fire satt Sven-Rune på dekk å hadde allerede kokt kaffen, avgang umiddelbart.

Vi hadde en fin seilas til Fair Isle, sagaens Fridarey: fredens øy og Storbritannias ensomste øy er det sagt. Den ligger midt mellom Shetland og Orkenøyene.

Vi fortøyde i North Haven og spaserte oss en tur på land, det var ikke så mye å se foruten en masse fin natur. Etter å ha spist lunsj gikk vi videre og satte kursen mot Orkenøyene. Utenfor havna var det mye strøm og vi gikk godt ut fra land før vi heiste seil. Det var bra medstraum før vi begynte å nærme oss Orkenøyene. Da vi passerte Auskerry ligthouse var det som å seile inn i en flokk med store ulver som glefset etter oss. Det var de bratteste bølgene jeg har sett, ble våt på føttene i styrebrønnen. Strømmen var sterk nesten til vi var i innseilinga til Kirkwall.

Sven-Rune mønstra av her. Han er savnet for han er en god matros og en perfekt kokk.

Etter denne seilasen fant vi ut at vi måtte planlegge bedre med hensyn til tidevann og strøm.

Etter en dag i Kirkwall seilte vi videre mot Wick på nordspissen av Scotland. Vi traff perfekt med

straumretningen, hadde 10,5 knop ut Stromnessfjorden, så fort har ikke Konstanse seilt før. Straumen i Pentlandstredet tok oss litt øst, men det påvirket ikke farten så mye. Vi hadde en fin seilas helt til Wick.

I Wick gikk vi på land å spiste Haggis. Det var delte meninger om smak, utførelse og prestentasjn av retten, men vi har nå prøvd det.

Avgangen fra Wick ble utsatt med en time på grunn av lite vann i innløpet til marinaen, klokka 1115

gikk vi ut og heiste seil, etter en time var det vindstille og vi gikk for motor til Chromarty. Der fikk vi låne en bøye av en lokal fisker og la oss til der for natten for så å gå inn til Inverness neste morgen ved høyvann. Siste del av fjorden mot Inverness er «Støvelhav» mildt sagt, men vi kom oss nå inn å fikk fortøyd i marinaen etter Kessoch bridge.

Vi har nå vært på tur i 4 uker.

Onsdag den 22/6 gikk vi inn til Seaport marina som ligger innenfor de første slusene. Man kan trygt si at denne etappen har foregått i utfordrende farvann.

Nå venter vi på Heidi og guttan, vi satser på en silkeseilas gjennom kanalene uten slingring, motstraum og motvind.

Utseilt distanse på denne etappen ca.200 NM.

Famous footsteps.

Vest i havet ligger Shetland eller Hjaltland som vikingene kalte det.
Søndag morgen klokka ti heiste vi seil tvers av Marsteinen fyr og satte kursen i vikingenes fotspor.
Sør øst laber/frisk bris ga oss god fart ( 6 knop). Etterhvert ble det mindre vind og tungsjø.
Det var nydelig vær om natta da vi passerte Oseberg og en leterigg, Ocean Vanguard, som kalte oss opp på vhf og ga oss beskjed om at vi var litt for nær.
Klokka to på ettermiddagen kom uværet, mye vind, høy sjø og dårlig sikt. Klokka seks skimtet vi land og akkurat da så det ikke særlig gjestmildt ut, mørke og bratte forberg. Etterhvert kom vi til havn i Lerwick og fikk fortøyd. Torill spanderte en bedre middag på Grand hotell.
Dagen etter besøkte vi Lerwick port autority, der ble vi møtt av en hyggelig dame som ga oss all mulig hjelp og informasjon.
Lerwick er en fin by. Det er tydelig at folket her ikke har glemt sitt norske opphav. Mange norske ord er enda i bruk i dagligtalen og gatene heter f.eks. King Olav street, King Haakon street og King Harald street. Bygninger som Hjaltland house og Kveldsro finnes også.
Onsdag var vi i Scalloway og så minnesmerke over de falne av Shetlandsgjengen. På toppen av denne bautaen står en modell av båten Andholmen fra Bø.
Shetlandsgjengen gjorde 198 turer og Den mest kjente av dem Shetlands Larsen gjorde 50 av dem.
Leif Larsen - den norske løytnant - ble verdens mest dekorerte sjøoffiser.
Meningen var at vi skulle fortsette videre til Fair isle og Orkenoyene, men været er ikke særlig bra nå, så vi venter han av en stund til.
Sven-Rune skal mønstre av på lørdag så vi bør være på Orkenøyene til da.

Distansen Bergen - Lerwick er ca.200nm.
Turen fra Marsteinen fyr til Bressay ligthouse gjorde vi unna på 33 timer.